Er fotgjengere uønsket i Bergen?

– For pensjonister er det god mosjon å gå så mye som mulig. Men når en ser på prioriteringen av snøbrøyting, strøing og tilrettelegging for fotgjengere må kommunen skamme seg.

Bildet viser tydelig hvem som blir prioritert i Bergen i år som i fjor.

Hilsen pensjonister som liker å gå

Strømmen er altfor dyr

– Mamma og pappa snakker om det hver eneste dag. Vi har lagt om rutinene, og utsetter både dusjing og klesvask. Likevel er strømregningene høye!

Jente 16

Krigsseilerne

– Jeg hadde en far som var krigsseiler under hele krigen og som endte opp med store traumer og lidelser. I perioder kunne han drikke seg full i dagevis, for å prøve å lindre nervene sine, noe som ikke fungerte. Etter hans død fikk jeg lese Jon Michelets bøker om en krigsseilers skjebne og da fikk jeg mere greie på hva pappa hadde gått igjennom alle disse årene. Det var en stor skam hvordan Gerhardsen-regjeringen behandlet disse sjøfolkene, de ble bare sett ned på som nervevrak og alkoholister. Vi hadde mye å takke disse tapre norske sjøfolkene for, deres store innsats, sa Churchill mange ganger etter krigen. Det var vel Erik Byes TV-program «Vi går ombord» som fortalte hele det norske folket om disse tapre sjøfolkene.

Vi må ikke glemme, vi må heller takke!

Odd Rune Olsen

Taco

– Jeg blir glad av å være med venner. Vi lager gjerne middag og spiser sammen. Som regel lager vi taco. Tuva (20)

Trening

– Jeg blir glad av å trene. Jeg begynte å trene styrke i forfjor, og nå trener jeg 4–5 ganger i uken. Det gir meg avkobling fra hverdagen, dessuten er det gøy å se progresjon.

Sara (16)

Glade guttedager i Skuteviken

– Bossprammen kunne romme mange uhumskheter, men fjæren lå ikke langt etter. Eller «hopen» som vi til å begynne med kalte den. Senere ble det «Kattahopen».

I stille perioder når vi ikke riktig visste hva vi skulle henge fingrene i, hendte det at vi flokket oss rundt det skakke og forvridde rørgjerdet som omkranset hopen. Like bortenfor sto en foss av spillvann ut fra Lerøy og Strusshamns bygning, og i malstrømmen som oppsto fløt døde katter, gamle blikkspann, morkne trepinner og duvende flaskehalser rundt i skjønn forening.

De døde kattene kunne vekke en viss interesse. Vi kunne aldri se bort ifra at det var en katt fra nabolaget som på denne måten hadde vandret heden. Men stort sett var det flaskene vi konsentrerte oss om. Det hendte at vi gjorde oss den umak å plukke dem opp, men som regel falt vi for fristelsen til å «pælme» dem. Det vil si kaste stein. Det var en morsom sport som kunne fengsle oss i timevis, og vi ga sjelden opp før alle flaskene hadde fått sin bekomst, eller mangel på «ammunisjon» tvang oss til å søke annen underholdning.

Og underholdning var som regel like om hjørnet. Vi kunne spille femøre på strek, vi kunne ta en tur bortom storeguttene som hang rundt tomtønnene nede ved Vestlandske Destillasjonsverk, eller ved Bentzen og Wige, i en evig og altoppslukende poker. Vi kunne også gjøre gamle Madsen eller «Gottaen» et pek når de ruslet rundt i stallen like ved Smalgangen og snakket med gamle Blakken. Men vi måtte være forsiktig. For selv om «Gottaen» kanskje var i tregeste laget, var han rask på foten.

Det var mange gode fiskeplasser i Skutevikens umiddelbare nærhet. På Bontelabo, innerst i viken, der kloakken fløt tykk og udelikat, kunne vi på heldige dager dra opp fet og veltrimmet ål. Når kaggeprammene la til ved Skuteviksbryggen, kunne vi fra baugen la snøret gli ned like ved kloakken. Palen vi fikk var feit, men krigen til tross, var det ingen hjemme som ønsket å se den, langt mindre spise den.

Skoltegrunnskaien var for øvrig et yndet fiskested. Her vanket det både lyr og torsk som ble vel mottatt hjemme. En opplevelse glemmer jeg aldri: Ute ved det ytterste skuret var det et pissoar under trappen opp til bygningen. En ettermiddag etter å ha fisket var jeg på vei dit. Vanligvis lot vi det stå til ved kaikanten, men nå lå det et par mindre båter i nærheten med folk om bord. Egentlig var vi ikke blyge, men iblant kunne anstendighetsfølelsen ta overhånd. Da jeg nærmet meg pissoaret hørte jeg et mektig brus. Jeg skjønte ingenting, men vis-à-vis pissoaret satt et kvinnemenneske på huk og vannstrålen som kom fra henne var imponerende. Hun fikk øye på meg og gliste stort.

– Kom nærmere, kom nærmere, gutten min, sa hun. – Dette opplever du ikke ofte. Jeg ante ikke hvem hun var, men jeg nærmest løp tilbake mens latteren hennes fylte ørene mine. Senere viste det seg at det var den da velkjente «Hansahesten» jeg hadde støtt på. Jeg og en tjommi, som visste hvem hun var, så henne en tid senere i Hollendergaten i samtale med datidens minst like kjente «Kittaen».

Men det får bli en annen historie.

Gustav Gundersen

Les flere summetoner her: Avisarkiver er en fantastisk kilde til fortiden!