Denne mannen er en helt

Bheki med T-skjorten som myndighetene mener det er jevngodt med terrorisme å gå med.

Bheki med T-skjorten som myndighetene mener det er jevngodt med terrorisme å gå med.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

– Denne T-skjorten gjør meg til terrorist, sier Bheki Dlamini. 35-åringen risikerer mange år i fengsel dersom han reiser hjem til det lille afrikanske eneveldet Swaziland. Nå bor han på Fantoft.

DEL

Det er neste ikke til å tro, det som avdekkes i Erling Borgens og Tom Heinemann film fra Swaziland.

Terror

Et enevelde med 1,2 millioner mennesker. Der AIDS og hiv har gjort at 200.000 barn er foreldreløse.

Et land der kongen – Mswati III – velger seg nye jomfruer hvert år. Der folk må jobbe uten betaling for høvdinger og kongen for i det hele tatt få lov til å leve.

Et land der opposisjonell aktivitet er ulovlig, og der aktivister og menneskerettsforkjempere blir vilkårlig fengslet og torturert.

Bheki går bort i skapet sitt:

– Å gå med denne T-skjorten er en terrorhandling, sier Bheki.

Bheki har to brødre og far og mor hjemme. På, Fantoft bor han enkelt på en liten hybel. Han trives.

Bheki har to brødre og far og mor hjemme. På, Fantoft bor han enkelt på en liten hybel. Han trives.

Han har tatt på seg skjorten til PUDEMO, Peoples Union Democratic Movement, der han selv var aktiv.

Bheki Dlamini var også leder i Swaziland Youth Congress. Det gjorde ham til terrorist. Ut fra falske anklager, satt han fire år i fengsel. I filmen om ham, som vises på NRK2 i kveld, forteller han om torturen og de uverdige forholdene.

Sammen med 35–40 andre bodde han i en celle på fem ganger tolv meter. Han sov på en matte på gulvet. Ingen lufting. Bheki så ikke himmelen på fire år.

Filmen

«Et hjerte som aldri dør» er seks filmer om menneskerettighetshelter fra Egypt, Guatemala, Hviterussland, Bangladesh, Serbia og altså Swaziland.

Serien er laget av danske Tom Heinemann og Erling Borgen.

Serien vant prisen som beste dokumentar på den italienske filmfestivalen, «Film for fred».

I kveld vises filmen om Bheki på NRK2 kl. 2215. Det er den siste filmen i serien.

Torsdag kan du møte filmskaperne og Bheki Dlamini i Dert akademiske kvarter.

Torturen

– Jeg klarer fortsatt ikke å snakke om all torturen, sier han stille.

Han ble «liksomkvalt» med plast, de brukte vann, slag og spark.

Men selv etter dette var Bheki ukuelig.

– Jeg hadde blitt fengslet, uten at jeg hadde gjort noe annet enn å snakke om demokrati og frihet. I en frihetskamp som dette, er det alltid noen som lider. Denne gangen var det meg. Jeg visste at det ikke nytteløst. Det var det som holdt meg i live, sier han.

– Var du ikke redd?

Bheki ser på meg, det gode smilet han har sittet med til nå er borte.

– En kamerat ble drept. De sa han hadde hengt seg, men jeg vet det er løgn..... Klart jeg var redd ...

Bheki Dlamini har sittet fire år i fengsel i hjemlandet Swaziland fordi han arbeider for demokrati. Studenten risikerer 10–15 å\r til innesperret dersom han returnerer. Nå bor han på Fantoft.
FOTO: DAG BJØRNDAL

Bheki Dlamini har sittet fire år i fengsel i hjemlandet Swaziland fordi han arbeider for demokrati. Studenten risikerer 10–15 å\r til innesperret dersom han returnerer. Nå bor han på Fantoft. FOTO: DAG BJØRNDAL

Vil kjempe

Da han omsider slapp ut etter fire år, talte den uredde unge mannen regimet midt imot på 1. mai.

Bheki måtte flykte.

I Sør-Afrika fikk han høre om det norske «students at risk»-prosjektet, som er satt i gang av studentorganisasjoner og UD.

Han søkte, og fikk plass. Nå bor han på Fantoft og studerer statsvitenskap, faget som han startet på hjemme.

Behki er glad i mat og overrasker sine naboer med retter fra hjemlandet. FOTO: Nopardol Pao

Behki er glad i mat og overrasker sine naboer med retter fra hjemlandet. FOTO: Nopardol Pao

Han har foreløpig lov å være her to år. Han vet ikke noe om fremtiden, bare at han risikerer mellom 10 og 15 års fengsel dersom han vender hjem.

– Jeg har ikke noe valg, men vil alltid kjempe for frihet og demokrati. Her i landet må jeg fortelle om det som skjer, og samle støtte til dem som kjemper hjemme. De må aldri glemmes, sier Bheki.

Artikkeltags