Gå til sidens hovedinnhold

En dråpe i havet

Artikkelen er over 5 år gammel

Monika Yndestad og datteren Ragnhild (18) har reist til Lesvos for å hjelpe båtflyktningene som kommer til Europa.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Monika Yndestad og datteren Ragnhild (18) blogger fra sin reise til Lesvos for å hjelpe. Her er første post:

På et piggtrådgjerde henger to par barnesokker til tørk i solskinnet. Eierne er ikke å se. Kanskje de hviler ut etter flukten i et av de mange små teltene som ligger tett i tett oppover åssiden på Camp Moria på den greske øyen Lesvos.

Den unge strømpeløse mannen ser ikke ut til å bry seg om at BBC filmer bare noen meter unna. Han sitter med et grått pledd over skuldrene og ser heller ikke opp når vi prøver å gi ham en informasjonsbrosjyre.

– Arabisk eller farsi? spør Ragnhild.

Han bare rister på hodet. Føttene er bare. De våte skoene står ved siden av. De har de samme hvite rendene som mine sko får når jeg går over Torgalmenningen i saltslaps. På Lesvos er det ingen som salter. Det er grønt i gresset. I veikanten er det begynt å komme frem gule blomster som varsler om at turistsesongen snart skal begynne. Solen skinner selv om temperaturen fortsatt må noen grader opp før jeg kan kaste fleecejakken. Vinden er iskald. Spesielt langs strendene.

 

Men sjøen er salt. Det er sjøvann som ødelegger skoene. Jeg kjenner på hvor privilegert jeg er som kunne dra til Lesvos med fly og ikke med gummibåt, som har et id-kort rundt halsen som viser at jeg er frivillig og ikke flyktning.

Vi har dratt til samme sted – og likevel ikke. Jeg skal ikke ligge i telt i natt. Jeg må skru ovnene på hotellrommet ned for at det ikke skal bli for varmt. Jeg har ikke behov for norske ullklær for å holde varmen til neste soloppgang.

Det er på Camp Moria jeg har mitt første møte med flyktningkrisen, med familiene som ikke har hatt annet valg enn å stole på at gummibåtene ville klare overfarten. Det første jeg ser er redningsvestene. Oransje og lysende. Og fullstendig uegnet hvis båten først hadde gått ned. Flere av dem er begynt å gå i oppløsning. De viser en innside uten flyteelementer. Barna i flyktningeleiren leker rundt dem, men ikke med dem. Det er ingen som rører ved redningsvestene den første dagen jeg er der.

Mange steder brenner det i oljetønner. Røyken er hvit og lukter surt. På en åpen plass spiller barn og voksne basket. Jorden under dem er tørr og hardtrampet. Jubelen når noen scorer er den samme som andre steder. Leken ser idyllisk ut, men jeg måtte ha hatt et ganske smalt tunnelsyn hvis jeg bare et øyeblikk skulle prøve å innbille meg at dette er et alminnelig leirsted. Da må jeg se vekk fra køen foran teltet der frivillige tilbyr tørre klær, snu ryggen til barnet som skyller ansiktet i springen som er koblet til en plastdunk med vann. I Moria må du vaske deg i full offentlighet og rekken av mobile toalett er en vits sammenlignet med en utendørskonsert i Bergen.

Det er heller ikke alle barn på Camp Moria som spiller basket. Mange smiler ikke i det hele tatt. De holder seg tett inntil mødrene som sitter ved teltåpningene. Teltene er enkle. Det er forbausende mange kvinner og barn i campen, faktisk flere enn det er menn. Det stemmer med rapportene jeg fikk før avreise, at det er langt flere kvinner og barn i båtene enn før.

Denne dagen er det flest som velger informasjonsbrosjyre på arabisk. Båtflyktningene takker pent for brosjyren som forteller dem det aller viktigste om forholdene i Europa. Vi kaller det generell informasjon.

Id-kortet mitt viser at jeg er en dråpe i havet, en av rundt tretti stykker som denne uken skal ta imot båtflyktningene som kommer til Lesvos og gi litt fattigslig hjelp på veien videre fra stranden. Fra utkikksposten på Beldevere i Molyvos kan jeg se strandlinjen på tyrkisk side. Overfarten er ikke mer enn åtte kilometer, men de overfylte båtene kan bruke alt fra to til tolv timer.

Det er ikke like mange båter som før som kommer inn på strendene. Gresk kystvakt møter de fleste båtene utpå sjøen og eskorterer dem i land i nærheten av Moria, et nedlagt fengsel som nå brukes til registrering av flyktninger. De blir i Moria i noen dager før ferden fortsetter oppover Europa, først med ferje til Athen. Til det trenger de sokker, sko og varme klær som kan erstatte det som ble gjennomvått under overfarten.

 

Det er en dråpe i havet. Men hver dråpe hjelper. Et par med ullsokker betyr nok mer for bare føtter enn jeg noen gang vil forstå. En informasjonsbrosjyre også. Folk takker gjerne to ganger.

 – Your welcome, smiler jeg.

Men det var ikke mye jeg hadde å gi. Jeg kan bare håpe at informasjonen de får på språk jeg selv ikke forstår er noenlunde korrekt og at ullklærne de får på Lesvos ikke er det eneste av varme de vil møte i Europa. 

Det er på tide på finne frem høyfjellsklærne. Ull innerst, vindtett ytterst. Hodelykt og nattkikkert. Det er snart nattevakt. Kvelden er bekmørk, men det kan komme nye båter inn.