Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I et innlegg i BA velger Henning Jon Grini å skylde på samfunnet, jaget etter mer penger og en god økonomi som grunnen for at foreldre ikke klarer å oppdra sine egne barn: «Foreldre gjør så godt de kan, men å oppdra barn medfører et enormt ansvar.»
Hvem glemte å informere denne personligheten om livets realiteter? Trodde du avkommet kom ferdig redigert etter nåtidens normer og politisk korrekthet, med bruksanvisning? Ja for svarte, man må spørre når man velger å legge foreldreansvaret for sine egne unger over på skolen.
La meg fortelle deg et par sannhetsord om oppvekst og oppdragelse. Og ja, vi skal tilbake til de glade 70-årene, der data var et fremmedord og ikke alle hadde fargefjernsyn eller fasttelefon. Den nærmeste telefonen var nede på hjørnet på Mannsverk, der mange tilbragte timevis på tråden med ungdomskjæresten.
Ja, det var en helt annen tid. Min mor, som mange andre mødre på den tiden, var alene og overlatt til seg selv for å fostre opp to barn. Samtidig gikk hun i jobb for å få endene til å møtes.
Vi ble kalt nøkkelbarna. Vi hadde nøkkel til inngangsdøren rundt halsen så vi kunne låse oss inn hjemme. Mor var da på jobb, gjerne kveld eller nattevakt. Min søster på 9–10 og jeg på 7–8 måtte klare oss selv så godt vi kunne, med den opplæringen vi hadde fått av mor. Også kalt oppdragelse.
I dag hadde gjerne barnevernet stått på døren med blålys og hele sulamitten.
Skolen bør ta mer ansvar for oppdragelsen
Middagen var klar og sto på platen med instrukser. I sengen til mor lå potetene ferdigkokt og sirlig pakket inn i en panne med kjøkkenhåndkle og avispapir rundt for å holde seg varm.
Min søster hadde lengre skoledager og kom ofte senere hjem, men middagen skulle man spise sammen, selv om mamma var på jobb. Så vi ventet på hverandre. Ofte stekte vi vafler og skrev en hilsen til mor før vi gikk å la oss.
Som gutt i gaten var man stolt når man fikk sin første speiderkniv i en alder av 12. Vi skar oss og kom hylende hjem til mamma de første gangene, men etter hvert kunne vi spikke til vår egen sparkepinne eller lage en pil og bue som vi hadde mye moro med i gaten. Øvelse gjør mester.
Vi klatret i trær i skogen for å plukke heggeblomster. Vi gikk dør til dør med dem for å tjene noen slanter; en krone eller to per kvast.
Vi gikk opp til toppen av Nattlandsveien, der bensinstasjonen er i dag, og satte utfor med rattkjelke på islagt underlag. Gjerne på sene kveldstimer, da det var mindre trafikk. Det gikk så det suste rundt ørene på oss. Klart det ble noen knall og fall, men ikke verre enn man tok turen opp igjen for å gjøre det bedre neste gang.
Vi lærte av erfaring, men samtidig med et selvstendig ansvar. Mamma var tross alt på jobb.
Vi sjanket buss nr. 2 fra Nattlandsveien til Lampen. Da var det om å gjøre å holde seg fast lengst mulig før neste stopp. Vi torde ikke å holde fast så mange meterne. Men igjen, vi utforsket våre sine egne grenser og lærte av våre feil.
Om alt skal bli skulen sitt ansvar, kven skal då ta ansvar for undervisninga?
«Det barna trenger er mindre lekser og mer kjærlighet. De trenger å bli sett og hørt og vi trenger å være til stede sammen med dem og skape trygghet og stabilitet», mener Grini.
Min barndom hadde dagens samfunn aldri tolerert, men den var full av kjærlighet og omsorg, og lærte oss noe viktig – ansvar for oss selv og de rundt. Vi ble mer selvstendige. Vi visste vi kunne klare det meste. Det umulige var bare en ny utfordring vi måtte mestre. Vi visste at mamma var på jobb for å fø oss, og kunne ha den omsorgen at vafler og brev sto klart når hun kom hjem.
Jeg lærte tidlig å sy, både på symaskin og å stoppe sokker med en ball inni, så man fikk rette fasongen. En dag jeg var på skolen, raknet buksen fra skrittet til helt bak i en utendørs gymtime. Jeg bandt jakken rundt livet og gikk bort til frøkenen og sa jeg måtte få låne heimkunnskapsrommet så jeg kunne få sydd igjen buksen.
Hva hun tenkte vet jeg ikke, men låste meg inn, og der satt jeg og håndsydde buksen sammen igjen i bare trusen. Buksen holdt ut dagen, men ble nok fikset av min mor senere. Læreren var rimelig forfjamset.
Så hva trenger dagens ungdom og barn? Frihet under ansvar og faktisk lære av sine egne feil. Det er ikke verdens undergang om man får et skrubbsår på kneet eller et kutt i fingeren. Knall og fall hører med til egen lærdom, som styrker ens eget ego og ansvar for seg selv og de rundt en.
Foreldre i dag må bli flinkere til å sette til side jaget etter egen status og stadig mer penger. De må gi barna større frihet til å lære av sine egne feil, og slutte å skyve ansvaret, de selv har valgt å påta seg, over på andre. Det er de – foreldrene – som må omprioritere sin hverdag.n
I generasjoner før oss ble barn, som i dag blir behandlet med piller for ADHD, til utforskere som Roald Amundsen og hans like. I jaget på det perfekte formsydde barnet med eksemplarisk oppførsel og karakterkort, forsvinner enkeltmenneske som ikke agerer som alle andre. Jeg vil påstå det er et tap for vårt samfunn. Man må ikke løpe til doktoren og skrike ulv bare for barnet agerer på en annen måte enn barna til naboen.
Når Grini trekker frem «foreldre kan ha en del fastlåste holdninger og fordommer som har gått i arv», er det faktisk helt nødvendig å påpeke at det er kulturelle forskjeller i vårt samfunn i dag. Med innvandringen vi har fra andre kulturer, er det innlysende at det vil være forskjeller i oppdragelse og hvordan hjemmene er. Ved å unnlate å snakke om de reelle fakta, bidrar man bare til å heve det gjerdet som allerede er der. Man må tørre å snakke om det for viske ut de grensene. Veien blir til mens vi går, men vi må tørre å gå den.
Jeg ble selv far til en datter da jeg var 21 år. Hun fikk definitivt ikke noen puter under armene. Hun måtte selvstendig jobbe for de målene hun har oppnådd. Det er ikke min ære at hun er der hun er i dag, ei heller samfunnet. Men hennes egen stahet og vilje til hele tiden nå neste mål, og evnen til å gjøre den jobben på egen hånd. Jeg vil tørre å påstå det kalles oppdragelse.
