Jeg er trøtt når jeg står opp, og utslitt på ettermiddagen. Det tar ikke mange minuttene fra jeg setter beina på gulvet om morgenen, før alt jeg skal få gjort i løpet av dagen begynner og rulle inn i bevisstheten.

Jaget jeg konstant kjenner på, har jeg med meg hele dagen. I mine mest hektiske perioder slapper jeg heller ikke av når jeg sover.

Jeg har vært innom helsekosten for vitamintilskudd og vurderer å få meg en lyslampe. Det kan vel ikke være sunt å gå rundt småsyk som dette her? Hjerteklapp, dårlig hukommelse og tidvis vondt i nakken og hodet, tenk om jeg er alvorlig syk? Jeg bør få det sjekket. Jeg må bare få unna det viktigste først.

Morgningene er kaos hjemme hos oss. Jeg vil så gjerne at barna skal få en harmonisk start på dagen, men maset og jakten etter rene klær til riktig skrott begynner allerede før klokken åtte. Barnas matpakker gir meg dårlig samvittighet. Lunsjen deres ser slettes ikke ut som på Instagram, laget av foreldre med flere timer i døgnet enn meg.

Jeg har blitt en slik mor jeg lovet meg selv ikke å bli; to fantasiløse skiver med kneippbrød.

Jeg prøver å trøste meg selv med at jeg i det minste har meldt barna på både svømme- og klatrekurs, flere ganger i uken. Men så kommer ettermiddagene, tid for samhold og kvalitetstid.

Les også

Nå begynner dere igjen. Du, og bare du, er din egen lykkes smed.

Oftere enn jeg kunne tenke meg er jeg så matt at det blir frossenpizza. Jeg er sikkert heller ikke bestemt nok i «kampen» med barna, det blir altfor mye skjermtid. Jeg skyver vekk noia om barnas fremtid som ensomme ulver. Jeg har ikke viljestyrken til annet.

Jeg smiler ikke så ofte som før. Jeg drømmer meg bort til helgetur med venninner. I innboksen ligger en påminnelse om julebord. Da får jeg i det minste sjekket av «være sosial» på to do-listen.

Jeg vet jeg bør gi faen i hva andre tenker og gjør. Heller enn å plage meg alt jeg ikke får til, bør jeg smile bredt til meg selv i speilet. Jeg er privilegert som har en kropp som funker noenlunde, tak over hodet og alt det der. Men jeg er også sliten. Det kjennes som det aldri tar slutt.

Men hvem er det egentlig som tvinger meg til å drive meg så hardt? Ikke er det familien, mannen min, barna eller arbeidsgiveren. Forventningene mine tuller med hodet mitt. Dette med å leve her og nå er ikke tull, bare forbasket vanskelig.

Vi nordmenn må kanskje blir litt flinkere til å se ut av vinduet og minne oss på hvilken årstid det er. Det er mørkeste, våteste høsten – november. Det er naturstridig å piske oss selv til å yte like mye som på sommeren. Bare å leve her oppe i nord stjeler mye av kreftene våre. Når det er mindre dagslys, får vi mindre overskudd, enkelt og greit.

Det er ikke farlig eller unaturlig å ikke være uthvilt når man våkner. Det er altså helt greit å ikke føle deg på topp nå. Mange av oss trives med rutiner, og er så vant med konstant høyt aktivitetsnivå at vi blir urolige når vi ikke gjør noe.

Men det er verken november eller mangel på tid som gjør oss slitne, det er rovdriften på kropp og sinn. Damplokomotivet som tuter i det fjerne prøver å varsle deg om at hvis ikke du slapper av nå, vil du kanskje måtte betale dyre renter senere; vondt i kroppen, sykemelding og ikke et hakk mer energi.

Les også

– Kreft er det beste som har hendt meg

Jeg har hørt nok historier fra kjente og kjære som har blitt alvorlig syke, og som angrer på de ikke tok livet mer med ro.

Vi må slutte å lure oss selv med at livet blir mye bedre om en måned eller to, over ferien eller når lyset kommer tilbake.

Vær litt lurere enn i fjor: Parker noen av prosjektene du tror du «må» ha unna. La rotet få hope seg opp, så lenge du tar en hvilepause. Det er innafor å kjenne at livet ikke alltid er tipp topp.

Mobilen din lyser rødt når den trenger opplading. Minn deg på at du ikke er udødelig, at du også bør lades og slappe av. Du er tross alt en human being, ikke human doing.