«Når de flagger for Pride på sånne plasser som denne, er homokampen vunnet,» sa jeg til min kone. Så feil kan man ta. Neste kveld drønnet skuddsalvene mellom husveggene i Oslo sentrum. På et øyeblikk ble feststemte mennesker forvandlet til døde og sårete. Etter all sannsynlighet vil etterforskningens konklusjon bli denne: Norges første omfattende attentat med homofobisk motiv var et faktum.

Altså har det skjedd en uhyggelig skjerping av motsetningene. Samtidig som skeiv levemåte blir vanligere og stadig mer allment akseptert, øker aggresjonen blant utgruppene som finner denne utviklingen utålelig. At attentatmannen har tilknytning til et ytterliggående islamistisk miljø, er selvfølgelig ingen tilfeldighet.

Jeg iler til med å erkjenne at min generasjon av hvite nordmenn, med hovedsakelig lutheransk bakgrunn, har liten grunn til å sette seg på sin høye hest i dette spørsmålet. Vi vokste opp i en nærmest hysterisk heterofil atmosfære. Homoseksualitet ble sett på som unaturlig, syndig, vekselvis forargelig og latterlig, fremfor alt ikke så lite skremmende. Å få «en slik en» i familien var den store skrekken til de fleste foreldre.

Den psykologiske undertrykkelsen var massiv, og følgelig må det ha vært trangt om saligheten i Skapet. I bresjen for forfølgelsen gikk statskirken, med utvetydelige bibelord som rettesnor. Den verdslige øvrigheten, trygt forankret i sine forbudsparagrafer, gikk hånd i hanske med de geistlige. I ettertid er det ikke vanskelig å innse at tidsånden utgjorde et sant terrorvelde for dem som disse fordommene gikk ut over.

Det er påfallende at slike holdninger også var utbredt i radikale kretser, og blant kunstnere. I gårsdagens skjønnlitteratur og filmer skorter det ikke på homofile skikkelser som enten er sleipe, komiske, patetiske – eller alle tre. Innenfor den politiske venstresiden var forholdene ikke særlig mye bedre. Et lavmål nådde den ultra-radikale ml-bevegelsen som jeg selv tilhørte, forløperen for Rødt.

Der i gården var det kutyme å fleipe med homoseksualitet som «en borgerlig fordom», ettersom staute arbeidsfolk ikke drev med perversiteter. Langt inn på syttitallet var homofobe standpunkter en del av bevegelsens kram. Etter hvert viste flere sentrale ledere seg å være homofile.

Hva var det da som førte til at alt dette grumset slo over i sin motsetning? Hva frembrakte paradigmeskiftet? Mange vil nok være enige om at forbindelsen mellom kvinnekampen og homokampen ikke kan overvurderes. Ved siden av å sette søkelys på det kjønnspolitiske, har kvinnebevegelsen hatt en menneskeliggjørende innvirkning på den politiske utviklingen som skeiv organisering utvilsomt kunne dra nytte av. Men fremfor alt: De skeive ville ikke ha kommet noen vei uten sitt uredde, utholdende og dyktige lederskap gjennom de femti årene som er gått siden homseparagrafen ble opphevet.

Veien frem mot et Norge svøpt i regnbueflagg har vært tornefull, og ingen solskinnshistorie er uten sine tvetydigheter og paradokser. Fordomsfullheten i samfunnet er vekslende, men samtidig urovekkende konstant. Når en utsatt gruppering merker at presset begynner å lette, henger det gjerne sammen med at nykommere har rykket inn i posisjonen til syndebukken. Mobbehierarkiet endrer seg. Før masseinnvandringen var de homofile landets mest diskriminerte gruppe. På et tidspunkt ble mørkhudete «fremmedkulturelle» mer interessante som stigmatiseringens skyteskive enn kaukasiske homser.

Uheldigvis, og med en mørk ironi, har denne endringen også medført et sceneskifte i homofobiens triste teater. De sist ankomne har trådt inn i rollene som er blitt ledige. Det er kanskje ingen tilfeldighet at skeivhet er blitt en ja-sak for folk flest, i takt med at den regnes som forkastelig i store deler av innvandrerbefolkningen. Fordømmelsen har avtatt blant norskingene, samtidig som voksende innvandrergrupper overtar den ubehagelige stafettpinnen.

Dermed blir aksept av homofili en markør for å vise seg moralsk overlegen versus intolerante fremmede. Den siden av saken er heller ikke særlig behagelig. De skeive er kommet i kryssilden mellom godkjenning innenfor hovedstrømmen, og demonisering i nye grupper. I stedet for at stridigheter bilegges, fremstår den skeive slagmarken på en ny og skumlere måte. Nå har altså homohatet etter alt å dømme fått utløp i en voldelighet så dramatisk at den rubriseres som terrorisme.

De fleste skjønner hvor få og marginaliserte de mest ekstreme islamistene i Norge er. Samtidig er det en kjensgjerning at islam er gjennomsyret av aversjon mot homofili. Voldsorgien i Rosenkrantzgaten er enda et skritt på veien bort fra den tradisjonelle norske tryggheten, og ikke akkurat egnet til å styrke samholdet mellom folkegrupper her til lands. Homofobi og islamofobi møter hverandre på en særdeles ubehagelig måte.

Min kone og jeg er vel ganske typiske representanter for endringene i synet på skeivhet som har skjedd i vår levetid. På mandag deltok vi i markeringen på Rådhusplassen i Oslo, den som politiet hadde frarådet.