Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg fikk høre at det ville komme endringer i PPT, kjente jeg et snev av håp for alle oss som står i kampene daglig. Kanskje ville nå barn bli sett for det individet det er, og ikke bli puttet inn i lover, regler og paragrafer.
I stedet kommer det i BA 24.01 frem at kommunen har endret rutinene for henvisning til PPT – nå kan ikke foreldre lengre henvise selv.
Bergen kommune velger å frata oss retten til å se våre egne barn. Nå skal skolen henvise, med godkjenning fra foreldrene. Men hva om lærere og foreldre ser barna på ulike måter?
Hvem er det som sitter med barna og gjør lekser? Hvem er det som ser at de sliter i hverdagen, med å holde tritt faglig? Hvem er det som står i frontlinjen, for sine egne? Hvem er det som vil barnet sitt det aller beste?
Det er vi som tørker tårene (våres egne også), når barnet selv ber om hjelp. Det er vi som sitter én til én med barna, og ikke én til tretti. Det er vi som ser bekymringen til barna, og det er vi som ringer til PPT. Det var i hjemmet vårt at vi sammen fant ut at nå trenger vi hjelp. Da hadde allerede ymtet frempå om det til skolen, uten at det hadde skjedd noe.
Lærere og spesialpedagoger gjør en viktig jobb og sikkert mange riktige vurderinger, men foreldre er og blir foreldre. Når man ringer til PPT, trenger man faktisk hjelp. Det bør være foreldre sin rett å kunne la denne ballen rulle, uavhengig av andre instanser. Noe annet blir som å ringe 113, for så å få beskjed om fastlegen må henvise deg.
Kommunens endring vekker oppsikt: – Datteren vår hadde ikke fått hjelp slik det er nå
Det er allerede vanskelig nok å være både foresatte og barn i situasjoner hvor man trenger ekstra hjelp. For at man skal finne en riktig og best mulig løsning for hvert enkelt barn – er man avhengig av at alle drar samme vei, og samarbeider. Det krever et våkent blikk og nypussede briller, slik at man ser alle.
Det krever også mest sannsynlig mer midler. Hva med å bemanne opp PPT, for å få unna ventelister? Hva med å se barn og foreldre der de er? Hva med å bemanne opp skoler og bevilge de midler, slik at disse kampene ikke lenger blir kamper?
Å frata foreldre muligheten til å henvise selv, er ikke riktig vei å gå.