Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nakenbilder på Snapchat, rusbruk på ungdomsskolen, mobbing og psykiske lidelser. De siste ukene har det vært skrevet mye om utfordringer for norsk ungdom. Mange av overskriftene er virkelig dramatiske. Noe av dette skyldes ny teknologi med tilhørende utfordringer, noe er en reell negativ utvikling og noe er nok bare gjentakende klaging på ungdommen.
Men uansett hva som konkret ligger bak de ulike artiklene, er det felles at vi hele tiden leter etter løsninger som samfunnet skal komme med. Vi forventer politiske svar. Vi håper på lærere med superkrefter og kritiserer kommunen for å ikke ha budsjetter for å redde ungdommen vår.
Til en viss grad er alt dette relevant, men det som virkelig utgjør forskjellen er foreldrene. På en måte selvsagt, men likevel ofte glemt i den offentlige samtalen. Foreldrene er den ene faktoren som betyr aller mest, og kan ikke overvurderes. Er det et sted man skal «investere» er det her.
Kanskje kan vi se til Island og det som kalles Island-modellen. Denne kom som et resultat av at de på slutten av 90-tallet lå i Europa-toppen hva gjelder rusbruk blant ungdom. I 1997 samlet de derfor en gruppe forskere, beslutningstakere og personer som arbeider med barn og unge for å forsøke å formulere ny politikk og løsninger som kunne endre situasjonen på Island. De ville kartlegge de sosiale faktorene som påvirker unges rusbruk og også foreslå tiltak som kan brukes i forebyggende arbeid.
Dette resulterte i det som kalles «The Icelandic Prevention Model». Denne bygger på samarbeid mellom en rekke interessenter, for eksempel foreldre, lærere, samfunnshus, idrettslag og andre aktører som er i berøring med barn og unge.
Resultatene er imponerende. De har klart å snu utviklingen hva gjelder rusbruk blant ungdom og folk kommer langveisfra for å lære.
Dette må til for å løfte Bergens barn ut av fattigdom
Ser vi på arbeidet som har vært gjort, er det særlig to ting som er slående: alt bygger på faglig solid forskning og alt handler om å spille på de ressursene som er nærmest barna i dag. Altså ikke nye innsatsteam eller voldsomme tiltak, men å sørge for at idrettslaget, skolen og familien i fellesskap kan skape gode rammer for de unge.
Det er mye konkret å ta med seg fra Island. En ting jeg stusset veldig på, men som etter hvert gir mer og mer mening, er innetider. Myndighetene på Island ønsket å forhindre at barn var ute alene etter mørkets frembrudd, og sier derfor at mellom 1. september og 1. mai kan barn i alderen 12 og yngre ikke være ute etter klokken 20. For barn i alderen 13–16 gjelder klokken 22.
I følge med voksne eller på vei hjem fra fritidsaktiviteter er det selvsagt unntak.
Årlig skal Reykjavik kommune ha sendt ut et brev til innbyggerne som minner om innetidene. Dette følges så opp på foreldremøter på skolene og de har en slags natteravnordning hvor foreldre går i nærmiljøet og sender hjem barn som ikke forholder seg til innetidene.
Selv om jeg ikke er en voldsom tilhenger av for mange regler, blir jeg veldig begeistret for hvordan foreldrene blir så sentrale og hvordan alle jobber sammen.
For det er ingen tvil om at det fungerer. I en av rapportene meldte de at antall 15–16 åringer som oppgir at de har vært ute etter klokken 22 hadde gått fra 53 prosent i år 2000 til 22 prosent i 2016. I Norge kan politiet vise hjem barn som er ute sent, men det har ikke samme effekt som når man på islandsk vis involverer foreldrene.
Som fotballpappa er det også umulig å ikke bli fascinert av idrettslagene, hvordan treningene ofte er rett etter skoletid og det at de i veldig stor grad har betalte trenere som jobber med alle ferdighetsnivå. Dessuten har de veldig gode ordninger for å sikre at alle har råd til fritidsaktiviteter. Konkret har de et fritidskort slik vi også har i noen norske kommuner. På Island er mer enn 100 lag og organisasjoner inkludert i den nasjonale ordningen.
I 2009 hadde Laksevåg bydel et spennende prosjekt med foreldreveiledning for alle foreldre til førsteklassingene. En av historiene som den gang gjorde sterkest inntrykk på meg var en alenemor og hennes datter som begge hadde blitt intervjuet etter at kurset var gjennomført. Datteren hadde sagt at hun følte hun hadde fått en ny mor. Moren sa at hun følte hun hadde fått en ny datter. Endringen som følge av kurset var så store at de hadde fått en helt ny samhandling.
At vi den gang fikk dette kurset betydde selvsagt mye for dem som deltok, men det var også et viktig kommunalt signal. Foreldrene er viktige. Ja, de er faktisk viktigst.
