Gå til sidens hovedinnhold

Forventningene er nesten umenneskelige

Artikkelen er over 1 år gammel

Mange minoritetsspråklige sliter med å få læreplasser fordi norskkunnskapene ikke er gode nok. At de i tillegg må lære seg engelsk, er å gape over for mye.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Yrkesfaglig videregående utdanning er i endring. Fra høsten 2020 får vi nye utdanningsprogram, nye fagplaner og endret fagstruktur. Fagfornyelsen settes i gang for fullt, og på skolene rundt forbi jobbes det intenst med å få grep om hva dette innebærer for oss som jobber i skolen og for elevene våre.

En konsekvens som kanskje er utilsiktet, ikke gjennomtenkt eller kanskje ikke sett på som en utfordring er hvordan vi skal tilrettelegge for at elever med behov for særskilt norskopplæring skal få dette når norskfaget fjernes fra VG1. Vi har etter hvert innarbeidet gode rutiner der vi tilbyr elever med behov for dette å få slik opplæring til de er klare for å delta i ordinær norskundervisning.

Les også

«Hva skal jeg bli når jeg blir voksen?»

Når norsktimen nå forsvinner, må vi ta elevene ut av andre fag enn norsk for å gi dem denne undervisningen. Dette gjør at de vil miste deler av faginnholdet i andre fag. Det er svært uheldig.

Mitt store spørsmål i denne sammenhengen er: Hvorfor kan vi ikke se på de minoritetsspråklige elevene som tospråklige? Med det mener jeg; de har jo et morsmål og så lærer de norsk som sitt språk nummer to. Dette er vel å sammenligne med at vi som har norsk som morsmål lærer engelsk? Hvorfor må elever med et annet morsmål også lære engelsk?

Selvsagt har engelsk verdi gitt den statusen språket har som verdensspråk og at det er viktig for kommunikasjon i samfunnet, men hva er viktigst for disse elevene?

Vi har hørt mye om hvor vanskelig det er for elever med minoritetsspråklig bakgrunn å få læreplasser fordi de ikke har gode nok norskkunnskaper. Virkeligheten er at vi får en del elever inn i skolen med lite eller ingen tidligere skoleerfaring. Det er en nesten umenneskelig forventning at elevene skal lære seg å lese, skrive, et yrkesfag og et nytt talespråk.

Slik er det i dag, og så skal de altså i tillegg til dette lære seg engelsk. Vi ender opp med å se på elever med denne bakgrunnen som et problem og en utfordring for skolesystemet. I stedet kan vi kanskje anerkjenne hvor utrolig det er at mange av elevene står i dette som sin hverdag fra morgen til kveld.

I tillegg til at skolen er utfordrende, er det jo som regel gode grunner for at disse ungdommene har havnet i Norge. Jeg har møtt elever som ikke vet om foreldrene er i live, som har merker på kroppen etter fysiske overgrep, som har flyktet til Norge alene uten noe støtteapparat. Mange av disse kommer på skolen klokken 0800 hver dag klare for å delta. Hva om vi kunne anerkjenne den kompetansen de har i å allerede kunne et språk ut over norsk? Hvorfor skal disse elevene lære to nye språk?

Les også

Om de ikke er vinnere i skoleløpet, bør de i det minste få være vinnere i egne liv

Det jeg foreslår er at elever som har behov for særskilt språkopplæring innvilges dette i alle fem timene de andre elevene har engelsk på VG1. Dette vil gi dem et fantastisk mye bedre utgangspunkt for å kunne følge norskfaget på VG2, og ikke minst for å gjøre dem tryggere i norsk slik at de blir mer attraktive for arbeidslivet.

Dette innebærer at elevene ikke lærer engelsk mens de går i videregående skole, og det er klart at det også kan være utfordrende gitt at dette er kompetanse man får bruk for, men det er rett og slett for mye å gape over på en gang. Man kan for eksempel gi elevene rett til å ta engelsk som fag etter at de har kommet seg i lære?

Jeg tror vi hadde oppnådd mye med en slik løsning.

Kommentarer til denne saken