Fra verksted til studio og scene

Artikkelen er over 3 år gammel

– Det var mormor på trekkspill, og meg på gitar, sier Frank Hovland.

DEL

Lyden av livet– Vi opptrådde for familien. Jeg fikk en akustisk gitar av mine foreldre i 1970, da jeg var ti år. Så da satte jeg igang.

– Hva spilte du og bestemor?

– Gamle sanger som hun likte. Og gammeldans. Jeg skjønte snart at hun stort sett bare brukte de samme tre akkordene. Jeg måtte jo lære noen flere, ler han.

Naboen spilte trommer

Frank Hovland vokste opp i Fyllingsdalen tidlig på 1960-tallet. Før de mange blokkene. Før Oasen. Den gang det var gårder med kyr og sauer. Og et godt stykke til nærmeste nabo.

– Da jeg kom til verden, var det bare drøyt 1000 som bodde i Fyllingsdalen. litt mer om du regnet med Varden. I dag er det 30 000. Så du kan tenke deg forskjellen, sier han.

– Det var som en liten bygd?

– Ja, egentlig var det vel det. Jeg husker at jeg var seks-syv år, bodde i Nebbestølen og hadde trasket hele veien bort til naboen. Der bodde det nemlig en eldre gutt som spilte trommer i et band.

– De kalte seg Vat 69, sikkert etter whisky-merket ved samme navn. Senere ble de til Salex, som var et av de kjente bandene i byen.

– Det gjorde inntrykk å høre whisky-bandet øve?

– Det var en viktig grunn til at jeg fik så lyst til å spille selv. På slutten av 60-tallet så jeg også et TV-program om Creedence Clearwater Revival. Det var ikke kun en konsert, men også intervjuer der medlemmene ble filmet ulike steder.

– Da var det i alle fall ingen tvil om hva jeg ville. Jeg skulle bli rockemusiker.

Henkis gitarer

Faktisk er det sånn at Frank Hovland knapt har jobbet med noe som ikke har med musikk å gjøre.

– Jeg fullførte videregående på U. Pihl der de hadde musikklinje. Jeg gikk blant annet sammen med Per Hansmark, som senere startet Tomboy. Arve Bøe jobber også med musikk, og Kjersti Berge, mest kjent fra Kvinner på randen, gikk også i klassen min.

– Etter videregående gikk det slag i slag med Program 81 og 82. På den tiden begynte jeg å jobbe hos Henki Urhaug, som bygde og reparerte gitarer.

Henry Eugen «Henki» Urhaug har gitt seg som instrumentbygger. Nå er det Frank Hovland som driver verkstedet i kjelleren under 4Sound, som tidligere var Hagstrøm, i Strandgaten.

– Jeg fikser alle instrumenter som det er strenger på, minus piano. Det kommer inn gitarer med knekt hals. Det kan være noe galt med elektronikken, eller slitte bånd på gitarhalsen som må files og fikses, forteller han.

– Mye forskjellig arbeid. Og veldig givende.

Måtte spille bass

I likhet med læremester Henki Urhaug bygger også Frank Hovland instrumenter.

– Hva koster en gitar eller en bassgitar som du har bygget fra grunnen av?

– Nå er det mest reperasjoner jeg utfører. Men OK; med alt arbeid, elektronikk og det som hører med, blir det fort 30 000-40 000 kroner. Da får du et unikt instrument, laget for hånd.

To av bassgitarene som han bruker mye, har han bygget helt på egenhånd.

– Du begynte som gitarist, hvorfor ble det bass som skulle bli ditt hovedinstrument?

– Da må vi tilbake til ungdomstiden. De gikk jo i gang med å bygge flere boligblokker i Fyllingsdalen. I en av dem bodde det tre gutter som alle spilte gitar. De var eldre enn meg.

– Så jeg fikk klar beskjed om at hvis jeg skulle være med i bandet, måtte jeg lære meg å spille bass. Vi holdt ikke på særlig lenge. Vi rakk ikke engang å bli enige om et navn på bandet, forteller han.

Som den eldste i søskenflokken på tre kunne ikke Frank Hovland dra fordel av platesamlingen til en storebror eller storesøster.

– Hjemme gikk det i Jim Reeves, Mills Brothers og Charlie Pride. Mine foreldre likte countrymusikk, blant annet.

– Så da kompisene mine på skolen snakket om Steppenwolf og Hendrix, skjønte jeg ingenting.

Pakke fra Amerika

Beatles var likevel ett av bandene som han selvsagt hadde fått med seg. Mye takket være faren, som var maskinist i utenriksfart til midt på 1970-tallet.

– Han sendte hjem pakker fra den store verden der ute, blant annet fra Amerika. Jeg fikk singelplater med Beatles, husker jeg, utgitt på amerikanske selskaper. Det var sjelden vare i Fyllingsdalen, smiler han.

Farens postpakker fra USA har han også skrevet en sang om. «Pakke fra Amerika» dukker opp på radioen med jevne mellomrom.

– Siste turen hans ute var da jeg var konfirmant. Så begynte han på supplybåt i Nordsjøen. Før kunne han være borte i to år. Nå så vi han langt oftere.  

Bjelleklang

Det var på denne tiden at Frank Hovland kjøpte sin første bassgitar. Den fant han på Frikk Musikk.

– Det første bandet, med eget navn, kalte vi for  1814. Musikken var inspirert av britisk folkrock, av band som Fairport Convention. Roger Sørheim, som var med i Avenue Talk, og som jeg fortsatt spiller sammen med, var også medlem av 1814. Vi har en lang historie sammen.

– Så i 1979 fikk Rune Salomonsen snusen i at jeg spilte bass. Det viste seg at bassisten i Bjelleklang hadde nettopp sluttet. De hadde booket inn spillejobber for det eneste halvåret og gode råd var sikkert dyre.

– Så du fikk tilbudet?

– Jeg måtte prøvespille først. Men de syntes visst at jeg var god nok. Egil Eldøen var også med i bandet. De andre var sikkert ti år eldre enn meg. Det het «danseband» den gang. Men vi spilte jo coverversjoner av Rolling Stones, Little Feat og de gruppene der.

– Så vi, som de fleste andre, var et rockeband som spilte på striledanser.

Ny bølge

Karrieren som bassist i et coverband varte i ett års tid. Da ble 20 år gamle Frank, i likhet med mange andre unge musikere, fanget av den nye musikkbølgen som beveget seg fra de britiske øyer over Nordsjøen og skylte inn for full kraft i norske byer og tettsteder.

«The New Wave» inkluderte alt fra punkeband som Sex Pistols til The Clash og The Police. Bandene og artistene var mange og forskjellige, men felles for dem var at de blåste nytt liv inn i rocken.

– I Bergen skjedde det også mye. Vi hadde The Aller Værste, en gjeng tilreisende fra Østlandet og Stavanger, som startet band i Bergen. Det var Gjennomslag, det var Program 81 og Alle Tiders Duster – samt flere andre som begynte å spille sammen. Ken Dang med Kjersti Bergesen var ett av dem.

Frank Hovland var med å starte Program 81, som også rakk å bli Program 82 før eventyret var over.

– Den første besetningen var Marianne «Pjusken» Sletten på vokal, Kåre Kalvenes på gitar, Maia Urstad på keyboards, Christian Lund på trommer, Arne Moe Vindedal på perkusjon og meg på bass. Vi ga ut fire plater, inkludert debutplaten som var en mini-LP.

Avenue Talk

Pjusken ga seg underveis, og Kate Augestad overtok som vokalist. Hun ble også Frank Hovlands samboer. Sammen har de datteren Runa.

Bandets siste plate, «Unleash» kom i 1983. Frank Hovland la snart planer for et nytt prosjekt, der han kunne være den som sang og frontet bandet.

Han fikk med seg Audun Hasti og de tidligere bandkollegene Arne Moe Vindedal og Roger Sørheim.

– Vi satset virkelig med Avenue Talk. Vi turnerte og ga ut platen «Cry for Mercy». Men mens Tomboy solgte flere hundre tusen plater, klarte ikke vi å nå ut til et platekjøpende publikum. Da gikk luften veldig fort ut av ballongen.

Hovland var også med i Stain Monsters, et annet profilert band med Hans Petter Gundersen som gitarist og låtskriver. Gruppen ble oppløst kort tid etter debutplaten med samme navn.

– Stain Monsters-platen hadde flere fine øyeblikk. Og jeg er stolt over Avenue Talk. Roger og Audun spiller jeg med fortsatt, i bandet «Tre». Vi har gitt ut en plate med norske tekster, og jobber med en oppfølger her i studioet mitt i kjelleren, forteller han.

Mange hitlåter

På slutten av 1980-tallet var det også en ung gitarist som imponerte både lek og lærd – ikke bare i hjembyen Bergen.

Mads Eriksen platedebuterte med «Journey» i 1990. Utenlandske gitarmagasiner kastet seg over det nye vidunderet fra Griegs hjemby.

– Jeg har vært med Mads i rundt 25 år, både som bassist og produsent. Gjennom dette samarbeidet har jeg også fått spille med en rekke flotte musikere.

En av dem er Chris Thompson, kjent som stemmen i Manfred Mann's Earthband. Fra midten av 1970-tallet spilte han i gruppen som hadde hitlåter i fleng. «Questions», «Blinded By The Light» og «Davy's On The Road Again» var noen av dem.

Thompson fra New Zealand hadde turnert over hele verden da han ble introdusert for Mads Eriksen og hans band.

– Fansen vil fortsatt at Chris Thompson skal synge klassikerne fra tiden i Manfred Mann's Earth Band. Vi har spilt i flere land, men Tyskland er nok det viktigste av dem. Der har vi turneer hvert år der vi spiller i klubber som tar rundt 400–500.

– Vi har også opptrådt på festivaler sammen med Chris Thompson, i tillegg til konserter i hjemlandet hans, New Zealand, forteller han.

Jazz med Rypdal

Frank Hovland har også kastet seg ut i bluesrocken sammen med John Magnar «Hungry John» Bernes og Mads Eriksen i Mad & Hungry.

– Hungry'en er en gammel helt. Jeg husker fremdeles hvor moro det var å høre Bergen Blues Band på Studentsenteret i gamle dager. Det var ikke mye som var tøffere enn det.

– Nå er jeg også begynt å spille med Trond Olsen. Vi hadde med også den dyktige Texas-gitaristen, Buddy Whittington til Svalbard. Jeg trives på bluesfestivalene. De virker godt organisert.

– Du har også spilt røff jazz med Terje Rypdal?

– Det ble en 40–50 konserter, mange av dem i utlandet. Rypdal ble jeg kjent med via Mads Eriksen. På noen av konsertene var også Palle Mikkelborg med. En fantastisk musiker fra Danmark.

– Det var både krevende og spennende for en rocker fra Fyllingsdalen, smiler Frank Hovland.