Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det har eksistert lenge nå, det såkalte krenkesamfunnet. Jeg tror det begynte tidlig på 1990-tallet. Plutselig tålte mange langt mindre enn før. Stadig flere ga uttrykk for at de følte seg krenket av andres uttalelser.
Jeg våger ikke å komme med eksempler, for da kan du banne på at jeg krenker noen som vil ha seg frabedt at jeg repeterer en gammel krenkelse. Men jeg kan ta deg med på en snartur til redaksjonen i Bergens Tidende på midten av 1980-tallet. Der hadde vi noe vi kalte tirsdagsmøter, der alle journalistene og fotografene møtte redaktørene til diskusjoner.
Som oftest handlet det om kontroversielle saker som hadde vært på trykk, eller planer redaksjonsledelsen ville legge frem for fotfolket. Som nyansatt i BT var jeg sjokkert over temperaturen på enkelte av møtene. Der kunne hver og en få passet sitt påskrevet i heftige, men saklige debatter. Og du skulle pinadø være talefør i din forsvarstale hvis en av sakene dine ble kritisert av kolleger.
Jeg la imidlertid raskt merke til at da møtet var over, var alle gode venner igjen. Temperaturen hadde vært høy, og man hadde vært uenige. Det var imidlertid ingen tvil om at debatten kun hadde vært het fordi de fleste var engasjert for å kunne lage en best mulig avis.
Ordet krenket var det ingen som brukte, selv om flere nok følte seg liten til tider. Og da som oftest med rette. Meg selv inkludert.
Er det egentlig min kamp å kjempe ekstreme holdninger på venstresiden?
Jeg skal innrømme at det gikk noen år før jeg våget å ta opp noe på et tirsdagsmøte. Men da jeg hadde lært meg retorikken til mer erfarne «kjeftakjerringer», ble vel jeg en krenker, jeg også. Sett med dagens øyne.
Et godt stykke ut på 1990-tallet ble det egentlig slutt på tirsdagsmøtene. Da hadde det kommet en hel del unge journalister til. Og flere av dem brukte ordet krenket. De følte seg krenket hvis de ble kritisert for noe de hadde skrevet, og kritikken ble fremført i plenum. Og når først en hadde blitt krenket, var det stadig flere som hevdet det samme.
Den til tider harde debattformen, den som ble uttrykt med engasjement og harme, hadde ikke lenger livets rett. Jeg er overbevist om at noe gikk tapt da. Til slutt var det mange erfarne som tenkte at de ikke våget å si hva de mente. Avisen ble neppe bedre av det. Men kanskje hadde mange «nye» det bedre om tirsdagene.
Noe av det samme så jeg igjen ellers i samfunnet. Og selvsagt var det ofte bra at noen våget å gi beskjed om at de følte seg krenket hvis noen kalte en mørkhudet for «neger» osv. Vi hadde godt av fokus på hvordan vi omtalte etniske grupper og andre. Og takk og pris for me too-bevegelsen, tiltak mot mobbing, diskriminering og undertrykkelse.
Det er jo ingen tvil om at mange er blitt krenket i vårt samfunn. Virkelig krenket. Og vi skal alltid kjempe mot at det skjer.
Men det er gått for langt, det er mitt poeng. Det blir feil når folk ikke våger å si hva de mener fordi krenke-ordet popper opp nesten umiddelbart. Stakkars den oppvoksende slekt! De skal følge trender, være som flertallet, bygge CV og bare være opptatt av hvordan de ser ut og opptrer. Og de skal føle seg krenket bare en sleivkjeft sier at de har gjort noe dumt.
Avisen Klassekampen hadde et interessant tema over flere dager på tampen av sommeren. Der viste avisen til at det har skjedd en stor endring når det gjelder hvilke akademikere som figurerer oftest i mediene. Blant topp 20 var det stort sett bare økonomer, jurister, psykologer og statsvitere.
Trakasseringen av politikere øker: – Dypt bekymringsfullt, men ikke overraskende
Tidligere ville listen nesten bare vært fylt av de fra humaniora; de med universitetsutdannelse innen filosofi, historie, litteraturvitenskap og språk. «Tanke og handling har skilt lag. Refleksjonen forsvinner», uttalte pensjonert professor i litteraturvitenskap, Arild Linneberg i den sammenheng. «Ekspertveldet har tatt over for en friere intellektuell tradisjon», sa førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Frode Helmich Pedersen.
Både Helmich Pedersen og Linneberg kommer fra et bergensfakultet med fargerike personligheter som har vært friske innslag i samfunnsdebatten. Og som har kalt en spade for en spade, og sikkert «krenket» store deler av det norske folk.
Det skulle være nok å nevne Georg Johannesen, Arild Haaland og Frank Aarebrot. Rappkjefter alle tre, som våget der andre tiet.
Skal vi tro Helmich Pedersen kommer det ikke noen nye slike i fremtiden: «I dag er det vanskeligere for «friske typer» å klatre i akademia – man må være relativt presentabel og salonfähig», sa han og karakteriserte altså storheter som Johannesen, Haaland og Aarebrot som slett ikke det. Jeg tolker det som at frykten for å krenke også har inntatt universitetsmiljøet.
Heldigvis har gamle kjuagutter og småtøser i Bergen fortsatt unngått krenkefrykten. De vet ikke engang at salonfähig betyr å oppføre seg dannet og passende innenfor rådende sosiale former. Men så er de da også snart for museumsgjenstander å regne, hvis vi ikke snart skjønner at vi må tåle litt mer. Friske utsagn er ikke å krenke. I alle fall ikke i Bergen.