Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
På sett og vis skal vi være glade for å leve i en by der politikk og styringsverk har et komikkens skjær over seg. En god latter forlenger livet, som kjent.
Uheldigvis er det gjerne knyttet en ublu pris til underholdningsverdien av varene som leveres fra i det bergenskpolitiske kannestøperiet.
Viderverdighetene rundt Sølvvarefabrikken har alle farsens ingredienser. Selv om bygningen fra 1905 ikke akkurat fremstår som noe syn for øyet, er den unik. I sentrum av Bergen finnes det knapt nok et oppussingsobjekt med større potensial, først og fremst takket være plasseringen mellom Storsenteret og Jernbanestasjonen – med et bybanestopp på dørstokken.
Dette hadde investorene Pål Didriksen og Christoffer Sandal merket seg. I 2016 kjøpte de eiendommen. I forkant hadde de forsikret seg om at kommunale planer om rivning var lagt i skuffen. Så langt alt vel.
Men deretter kom politikerne på andre tanker. Årsaken var at fabrikken ligger inneklemt mellom tårnfoten og kapellet som er restene av Nonneseter kloster, altså noen av byens reminisenser fra middelalderen.
Fortidsminnekoryfeer overbeviste et bystyreflertall om at det var en god idé, selv om den var bevaringsverdig, å jevne fabrikkbygningen med jorden. Slik skulle middelalder-minnesmerkene komme mer til sin rett.
I BA 11.03 ble det gjort rede for hvilken kattepine dette bystyrevedtaket har satt byrådet i. For Sølvvarefabrikken måtte kommunen punge ut med femti millioner, en kjøpesum Didriksen og Sandal langt på vei kunne diktere. I tillegg, på grunn av den sensitive plasseringen, vil det koste seksti millioner å rive bygningen.
Krangelen har vart i årevis: Kan bli tidenes fiaskokjøp for kommunen
De bergenske skattebetalerne ligger altså an til å måtte kvitte seg med 110 millioner for å få avdekket det som i beste fall er litt av grunnmuren fra 1100-tallet.
I tillegg kommer utlegg til eventuelle arkeologiske utgravninger, pluss opparbeidelse av en «middelalderpark» med et foreløpig uklart siktemål.
Siden bystyrevedtaket i 2018 har entusiasmen for dette prosjektet kjølnet betraktelig, ikke minst med tanke på de enorme rivningsutgiftene.
Nå kaver finansbyråd Per-Arne Larsen (V) med å finne en nødutgang som bystyret kan godta. Tydeligvis er det hans foretrukne løsning å avlyse rivningen og selge bygningen, med andre ord en fullstendig sirkelbevegelse som omfatter innrømmelse av at hele satsingen har vært meningsløs.
Og ikke bare det: et tapsprosjekt i tillegg.
Larsen er klar på at kommunen må forvente en lavere salgssum enn sin egen innkjøpspris. Som kjent er «lavere» er ganske tøyelig begrep. Uavhengig av hvor trøstesløst minusregnskapet måtte bli, enten ved rivning eller ved salg, står vi overfor enda et utslag av at tankeløse politikere ser på skatteinntektene som monopolpenger.
Uheldigvis har vi utviklet et politisk system som bærer preg av at det er altfor mange millioner mellom hendene på folkevalgte uten økonomisk tilregnelighet.
Uansett peker sannsynlighetens piler i retning av at Sølvvarefabrikken og den tilstøtende gråbeingården ikke blir revet likevel. Det synes jeg at bergenserne skal være glade for. I og for seg er vel ikke disse bygningene spektakulære. Men i Nonneseterkvartalet utgjør de den siste resten av bebyggelsen fra årene før og etter 1900, en bygningsmasse som var ganske omfattende frem til den hensynsløse saneringen på 1990-tallet.
Bybanen skal bygges rett forbi butikken: – Vi vet ingenting og er veldig nervøse for hva som vil skje
Etter mine begreper er bevaring av slike spor fra fortiden et uvurderlig innslag i fortellingen om Bergen. Restene av klosteret forteller sin historie. Men det samme gjør Sølvvarefabrikken – vegg i vegg.
Faktisk er det noe interessant i seg selv med denne sammenfiltringen av bygninger fra to vidt forskjellige epoker. Den vitner om en usentimental bymessig dynamikk, samtidig som tidligere borgere altså har veket tilbake for å jevne alle fortidens innslag i bybildet med jorden.
En «uren» form for bevaring, kanskje, men likevel noe ettertiden bør sette pris på. Og etterligne. Tilsvarende eksempler florerer det av i alle europeiske tradisjonsbyer. Kanskje en pekepinn for bergenske politikere – før de viser stemmetegn?
Når det gjelder en overdreven respekt for middelalderen, har Bergen noen grelle eksempler å henvise til. Det verste er nok restaureringen av Mariakirken i årene 1863-76, anført av arkitekt Christian Christie.
Som hanseatens soknekirke hadde «Tyskerkirken» opp gjennom årene mottatt eventyrlige gaver, og slik fått et av Nordens mest praktfulle barokke interiører.
Dette rimet dårlig med Christies drøm om å gi kirken tilbake sitt opprinnelige preg, en streng enkelhet som han forbandt med middelalderen. Mye forseggjort inventar endte vel på sankthansbålet.
Med et nødskrik kan altså en tilsvarende fadese unnvikes i Nonneseterkvartalet. Vi får krysse fingrene for at det økonomiske tapet ikke blir så stort at publikum slutter å trekke på smilebåndet.
Og så er det jo alltid et håp om at flinke folk kan få til noe nytt her, slik at fabrikken med den ideelle beliggenheten kan bli til glede for publikum.
Det siste vi bør gjøre med slike bygninger, er å rive dem. For hva blir alternativet? I forhold til den arkitektoniske metervaren som preger moderne bergensk byutvikling, er jo Sølvvarefabrikken en perle.
På sett og vis representerer den det siste glimtet av humanitet langs bybanetraseen. Derfra og utover er det ikke annet enn urban ørkenspredning.