«Lars Saabye Christensens Beatles var den aller første norske romanen jeg leste. Jeg lånte den av min bestekamerat Fredrik, som ikke bare hadde en pappa som jobbet i Cappelen, men som også noen måneder før hadde lånt meg en grå kassett med røde samlealbumet til The Beatles ...».

Pedro Carmona-Alvarez-essayet «Ungdommens kulturmønstring» åpner slik og knytter sammen de to tingene som alltid har vært og fortsatt er grunnpilarene i alt mannen som nå fyller 50 år foretar seg. Litteratur og musikk.

– Jeg leser, jeg skriver, jeg hører på og spiller musikk.

Lesingen kom først

– Det er dette jeg gjør. Og det ligger en veldig stor rikdom i det. Jeg bruker enormt mye tid på å høre musikk og lese - jeg har også lagt opp livet mitt slik at jeg har rom for det. Og jeg leser og lytter like inderlig i dag som da jeg var 25 - om ikke mer.

Som guttunge kom til han Kolbotn fra den chilenske byen La Serena, som hviler på en kystterrasse ved Stillehavet. Han har tidligere skrevet om familiens flukt til Argentina da han var 10 år. Etter Kolbotn ventet Bergen og Skrivekunstakademiet. Pedro Carmona-Alvarez´ foreldre er forresten to av de drøyt 200.000 menneskene som bor i La Serena i dag. I tillegg til bestemor og noen fettere og kusiner.


– Jeg har ikke vært der på noen år nå, men følger jo med på Chile. Det som fortsatt sitter veldig sterkt i meg er barndommen, flukten og traumen. For traumen er levende og jeg jobber med den hver dag.

Lenge før Carmona-Alvarez begynte å skrive selv ble lesingen særdeles viktig for han.

– Jeg skjønte at dette var en øvelse som måtte gjøres over lang tid. Leser du én bok peker den på andre bøker, og det å få oversikt over flettverket tar tid. Jeg gledet meg til å bli voksen og ha lest mye - og få oversikt. Å komme ut på andre siden og lage noen forbindelser mellom disse tingene var jeg veldig sulten på.

Etter den formative lesningen debuterte han med diktsamlingen «Helter» i 1997, men det var den labyrintiske 740-siders romanen «Rust» som ga Carmona-Alvarez et slags gjennombrudd i 2009. Så brøt han virkelig isen med «Og været skiftet og det ble sommer og så videre» tre år senere.

Parallelt har han oversatt, skrevet kommentarer og gitt ut musikk - først med Sister Sonny, alene som Moonpedro og er fortsatt å se på scener her og der i kultur-Norge i Frode Grytten Beat Band.

Og mye av de forskjellige tingene som har kommet ut av Carmona-Alvarez, både musikk og tekst, bærer en tverrhet i seg. Og karakterene hans kan ofte ha en iboende seighet.

– Ja, jeg har alltid vært opptatt av ting som er litt kronglete, smiler han.

– Etter «Rust», for eksempel, ville jeg gjøre ting enklere, streitere. Og syns at jeg fikk det bra til.

– Si litt om vektingen av kronglete og streitere hos deg. Du gikk for eksempel løs på Beatles «White Album» og laget din versjon - en relativt komplisert øvelse?

– Ja, det kan du absolutt si at det var. Holder jeg på med en streit roman kan jeg holde på helt koko-ting et annet sted - og omvendt. Nå holder jeg på en enorm roman som egentlig holder på å boble helt over. Og i musikken om dagen, selv om jeg ikke har gitt ut noe på en stund, har jeg laget kanskje 100 låter der kjenner jeg et større behov for å være ryddig. Så det kan godt være at de to tingene spiller litt på lag; krøkkete og enkelt.

– Det føles veldig bra

Vi møtes på Kulturhuset i Bergen noen uker før 50-årsdagen hans.

– Det føles veldig bra. Akkurat nå er det et lyst sted i livet. Enten man vil eller ikke gjør man jo opp litt status på disse runde dagene - en slags medarbeidersamtale med seg selv. Da jeg bikket 20 hadde jeg så stor hastighet i livet at jeg bare løp forbi - uten å se meg tilbake eller for. Fra 20 til 30 var også en heftig overgang, men jeg ville ikke vite så mye om det.

40-årene kom litt bardust på Carmona-Alvarez.

– Plutselig begynte jeg å se at jeg burde ha sett på en del ting i overgangen mellom 30- og 40-årene. Som jeg ikke gjorde. Men nå er jeg veldig rolig og har faktisk brukt de siste årene på å plukke av meg en del ting.

For bokutgivelsene, samtalene og intervjuene på et eller annet bibliotek eller litteraturhus, oversettelsene, litt konsulentjobbing for forlaget, musikken og ikke minst identiteten som hardtarbeidende har tatt på. En litt lei nakke og tinnitus, for eksempel.

– Jeg har hatt og har fortsatt veldig stor arbeidskapasitet. Jeg har fortsatt veldig lyst til å jobbe, men den måten jeg har vært vant til å jobbe på har krevd en 35-årings kropp - og det har jeg ikke lenger. Det har sneket seg inn et behov for en annen måte å arbeide på og det har også vært litt sorgfullt å anerkjenne fordi det alltid har vært knyttet mye identitet til det å kunne jobbe virkelig mye.

Han forteller at arbeidet krever en større ro i dag. For på sin første diktsamling, den første romanen måtte han lære seg håndverket mens han holdt på. Learning by doing.

– Da jeg skrev «Rust», jobbet jeg 12-13 timer hver dag og hørte på blodhøy musikk. Jeg trenger ikke 13 timer lenger, nå kan jeg gjøre det på fire.

– Og så takker jeg nei til flere ting. Samtaleledelse, bokbading og forskjellige paneler koster krefter og tar tid. De tingene er jo knyttet opp til økonomi, men jeg skjønte at jeg måtte jobbe med flere store prosjekter enn mange små. Det er summen av de som sliter litt på.

Men under pandemien har han gjort en del ting som vaker litt i sidesynet til romanene, diktsamlingene og musikken. Nasjonalbiblioteket ringte en dag og lurte på om hun kunne tenke seg å skrive en bok om forfatteren og journalisten Tor Jonsson. DNS ville gjerne ha ham til å skrive en digital lytteforestilling med ni stopp i krysningen mellom hørespill og byvandring.

– Sånne ting betyr penger og månedsvis der jeg bare kan gå hjemme og tutle og skrive. Og det er jo egentlig det jeg syns er finest - og som jeg håper å fortsette å gjøre også etter pandemien. For sånn som dette må det være for jeg håper jo at jeg skal bli gammel - og klok. Det er i hvert fall planen.