Læreryrket står ovenfor en lønnskrise. År etter år har et av samfunnets viktigste yrker blitt nedprioritert, og år etter år har yrket opplevd reallønnsnedgang. Nå står elever som knapt har vært på skolen de siste tre årene utenfor klasserommene, mens lærernes bønn om bedre vilkår faller for døve ører.

Selv om jeg har stor sympati for lærernes sak, er ikke løsningen å frata norske elever viktig undervisning. Løsningen ligger på Stortinget.

I 2004 ble ansvaret for å forhandle lønn med lærere overført fra staten til kommunene og fylkeskommunen. Det skulle aldri blitt gjort. Det som på papiret virket som en logisk beslutning om at arbeidsgiver også skulle være parten som forhandlet om lønn, har vært årsaken til lønnsnedgang for læreryrket i en årrekke.

Frem til 2004 opplevde lærerne jevnlig lønnsoppgang, men kommunene har rett og slett ikke nok penger å forhandle med. Dermed faller reallønnen som en stein.

Om staten betaler lærerlønningene vil det gi et mer likestilt tilbud over hele landet. Kommuner med god økonomi, eksempelvis Modalen kommune, har råd til å ansette høyt utdannede lærere, og gjerne flere av dem. I kommuner med dårligere økonomi, for eksempel Osterøy der jeg kommer fra, har de så vidt råd til å ansette nok.

Vi vet at noe av det som skaper størst sosiale forskjeller i samfunnet er forskjellen på utdanning.

Derfor mener jeg at det er grunnleggende usolidarisk at ikke alle elever i det offentlige skolesystemet får samme tilbudet. De elevene i kommuner med dårligere råd får færre og lavere utdannede lærere enn elevene fra kommuner med god økonomi.

Ved å se på lønnsutviklingen til lærere siden 2004 er det åpenbart at noe må gjøres. Selv om streiken er et viktig virkemiddel, er det til syvende og sist politikerne som må ta grep.

I Sverige går Venstres søsterparti Liberalerna nå til valg på å overføre styring av svenske skoler fra kommunene til staten, nettopp for å få et mer likeverdig tilbud over hele landet. Kanskje Høyre må se til våre borgerlige venner for inspirasjon?