Vi sitter sammen med myndighetene for å finne løsninger og prøver å bidra med innspill der vi kan. Man har delt foreningen inn i to deler, fagforeningsdelen og den fagmedisinske delen. Som heldig leder for landets nevrologer, altså de legene som behandler sykdommer i hjerne og nervesystem, tilhører jeg den siste delen og kunne derfor delta nylig på det såkalte «faglandsrådet», hvor leger fra hele Norge var samlet.

Her var det veldig mange spennende diskusjoner! Alt fra problemet rundt intensivkapasitet til hvordan bedre medisinsk oppfølging for rusavhengige. Og antibiotikaresistens. Antibiotikaresistens er et økende problem, både i verden og i Norge. Det innebærer rett og slett at bakteriene som omgir oss, blir stadig mer motstandsdyktige mot de medisinene vi kan varte opp med ved alvorlige infeksjoner. Hvis det en gang skulle bli slik at ingen antibiotika virker lenger, vil det stille oss medisinsk et hundreår tilbake i tid, og vi vil igjen kunne dø i hopetall av infeksjoner som lungebetennelse, sårbetennelse og hjernehinnebetennelse. Også her vil det treffe de svakeste av oss hardest.

Årsakene til resistens er mange. Overforbruk i helsevesenet, at vi som pasienter tar medisinen feil ( for eksempel ikke gidder å fullføre en kur), bruk av antibiotika i maten vår etc etc. Jo mer antibiotika vi pøser på med, desto større mulighet får bakteriene til å trene seg opp til å bli motstandsdyktige.

Og bakteriene er ikke knuslete på kunnskapen sin; en stamme overfører gjerne evnen til å bli motstandsdyktig til en annen stamme. Slik ser vi for eksempel i kroppen at «uskyldige» tarmbakterier som i liten grad gir sykdom, overfører motstandsdyktighet til «slemmere» bakterier, som da kan lage infeksjoner og være nesten usårlige.

Resistensutviklingen skjer ofte stegvis, og vi mennesker vil ofte prøve å haste etter så fort vi klarer: Er bakteriene motstandsdyktig mot et medikament, vil man ofte prøve det neste. Og det neste. Inntil det ikke er flere å prøve ut…

Det hører med til historien at jo mer treffsikker du er - både i diagnose og behandling – desto mindre er sjansen for resistensutvikling. Det er det som omtales som å gi et «smalspektret» antibiotikum, altså en medisin kun målrettet mot noen få bakteriestammer, ikke mot mange på en gang. Det siste blir litt som å skyte spurv med kanon.

På møtet jeg var, var det barnelegene som uttrykte sin bekymring for motstandsdyktige bakterier. Og det var også de som kom opp med en klar årsak til at bredspektret antibiotikum ofte velges til barn fremfor smalspektret (som for eksempel penicillin). Det er rett og slett fordi de bredspektrede smaker bedre!

De er ofte av nyere dato, og produsentene har lagt flid i å kamuflere vond smak med søte smaker. Penicillinmikstur smaker vondt nå, og smakte vondt da jeg var liten. Er det noe jeg tidvis skjemmes litt over, er det hvordan jeg som nyutdannet, ung turnuslege og med lite erfaring med barn, moralsk prediket til foreldre som beklaget seg over at barnet ikke ville ta miksturen, at det «bare var å blande ut i sjokoladepålegg eller saft».

Jammen måtte jeg bite ordene i meg da jeg selv stod der som mor til et høyfebrilt barn, som rødsprengt i ansiktet knep munnen hardt sammen og gjorde det helt klart at noe medisin på skje kom ikke på tale. Eller som kastet opp over hele kjøkkenet før miksturen var havnet i magen.

Så enkelt og så vanskelig. Nettopp fordi patentene for lengst er utgått på penicillin og andre lignende antibiotika, er det ingen insentiv til å gjøre noe med hverken formulering eller smak. Men det burde det! Det er også forunderlig hvor små de går an å gjøre enkelte tabletter, mens andre er like uhåndterlig som de alltid har vært, slik at svelging også kan bli et problem. Og det gjelder ikke bare barn!

Her bør helsemyndighetene på banen, og barnelegenes innspill tas på alvor og gjøres noe med. Kanskje er det på tide å støtte opp under en norsk legemiddelprodusent, som kan ta tak i denne og lignende problemstillinger?

Å endre holdninger tar tid. Å få oss som pasienter til å forvente mindre antibiotika, og i stedet finne tilbake til god hånd- og smittehygiene er viktig, men skjer ikke over natten. Likeledes vil det også kreve tid å endre vaner når det gjelder hvilken medisin leger velger til hva og hvordan det gis.

Å skifte smak på noe som gjennom tiår har smakt beskt og bittert, og dermed hindrer riktig legemiddelbruk, kan derimot gjøres raskt. Vi bør gå for de lavthengende fruktene først!