Klokken har akkurat passert 0700 når telefonen til den syttiåtteårige bergenseren ringer. Det er ingen tvil om den skal besvares, det kan jo være det er fra Betanien.

– Om jeg kan være på jobb til kvart på åtte? Selvsagt! svarer Gro Haugedal og kaster seg rundt for å gjøre seg klar til et syv timers langt skift på postkjøkkenet til avdeling 3A hos Betanien. Helst liker hun å være på plass 20 minutter før vakten starter.

– Da slipper jeg å stresse, og har bedre tid til å gjøre meg flid med frokosten til beboerne. Som å legge agurk på i fine slynger, for slikt vet jeg settes pris på, forklarer hun.

– Noen uker er det ikke behov, mens det i andre blir det flere ganger i uken. Da covid-19 brøt ut i Bergen, ble min datter bekymret og krevde at jeg tok en pause. Etter tre uker var jeg så rastløs at jeg var tilbake igjen – med fokus på smittevern, sier Gro og redegjør:

– Det er en herlig følelse når Betanien ringer og sier de trenger meg. Bare det kan løfte meg en meter opp av bakken, jeg blir så glad.

– CV, hva er det?

I ti år har Gro Haugedal vært ringevikar ved Betanien. Stillingen fikk hun i den nette alder av 68 år, etter å ha gått mektig lei pensjonisttilværelsen.

– Jeg gikk av med avtalefestet pensjon (AFP) da jeg var 62 år gammel. Da var jeg innstilt på å være pensjonist, etter å ha vært i arbeidslivet siden jeg var 16 år, men det begynte fort å krible i beina, sier Haugedal.

Lykken var dermed stor da pensjonsreformen av 2011 gjorde det mulig for majoriteten å arbeide så mye en vil uten trekk i pensjonen.

– Da var jeg blitt 68 år og kjente jeg savnet arbeidslivet, så jeg gikk jeg bort til Betanien og spurte om de hadde bruk for en gamling på kjøkkenet, forteller bergenseren med en rungende latter og forklarer videre.

– Min datter og min sønn mente jeg ikke kunne gjøre sånn som «i gamle dager» og at jeg måtte skrive en CV. Jeg blåste nå i det og spurte bare. Etter to dager var jeg i full sving der oppe med å lage mat til de nye studentene.

Elsker å jobbe

Med 46 års erfaring fra arbeidslivet, hadde Haugedal hatt nok å skrive på en CV, men for henne fungerte gamlemåten: Å ta i bruk «snakketøyet».

– Jeg begynte først som ryddepike på Randis frisørsalong i sentrum da jeg var 16 år. Etter et halvt år ble jeg tilbudt lærlingplass, og takket ja med råd fra min mor som sa at «Gro, et håndverk kan ingen ta fra deg». Det var ikke lett å få jobb på den tiden, hvis ikke du kjente noen.

Det ble starten på en lang karrière innen frisøryrket. I syv år hadde Gro også egen frisørsalong, før hun endret yrkesvei.

– Da lokalet jeg leide skulle selges, solgte jeg også frisørsalongen min på Hamrehjørnet. Da hadde jeg og min ektemann, som var maskinoffiser, en datter på tolv og en sønn på tre år, men likevel klarte jeg ikke ta helt farvel med arbeidslivet da heller.

Et tips fra en stamkunde ble dermed til en 23 år lang karrière på datidens Nera, i dag ABB, hvor Gro inntil 2005 var en av flere som klargjorde lunsj til bedriftens flere hundre ansatte.

Mitt livs kjærlighet

Seks år som pensjonist var nok for Haugedal. Hun elsket å jobbe og forteller at ektemannen hennes støttet henne, selv om hun er fra en generasjon hvor det ofte var en forventning om at gifte kvinner skulle ha sin arbeidsplass i hjemmet.

– Han visste hvem han giftet seg med. Vi var motsetninger; han var rolig og avbalansert mens jeg er veldig energisk, sier hun og smiler i det minner strømmer til overflaten.

– Vi møttes på Helge Nilsen-konsert på ungdomshuset på Melkeplassen, og danset i pausen. Jeg var 17 og Hugo Robert, eller Bobby som vi alle kalte ham, var 16. Han var alltid så flott!

Det ble kjærlighet ved første blikk, og følgelig ble det både forlovelse, bryllup og to barn, før han etter 46 års ekteskap ble revet bort fra henne.

– Bobby var mitt livs kjærlighet. Da han døde av lungekreft i 2013 kunne jeg ha falt sammen og bare pleid sorgen, for det er det flere som gjør, men jeg prøvde å se fremover. Det hjalp å ha jobben på Betanien å gå til.

– Hva betyr den jobben for deg?

– For meg er det alfa omega å få være med i samfunnet fremdeles, og at jeg kjenner jeg bidrar. Jeg tror det er mange som sitter hjemme, men som kunne følt det sånn som meg hvis de hadde hatt pågangsmot nok til å forsøke.


Ikke en dessertgenerasjon

Gro Haugedal mener det er flere blant hennes generasjon som er uutnyttede ressurser. Hun liker dårlig en del ord som media ofte bruker om dem som er født i etterkrigsårene.

– Jeg har lest en del ganger at de kaller oss for dessertgenerasjonen, vi som liksom har fått alt opp i hendene. Da vil jeg bare kakke de i hodet. Jeg har arbeidet fra jeg var 16 år, og hadde knapt tid til å få to barn. Jeg kunne ikke være hjemme i ett år i fødselspermisjon, men da hadde jeg nå blitt for rastløs uansett, sier hun og den alvorlige, fornærmede minen går raskt over i et varmt smil igjen.

– Jeg og Bobby startet med tomme hender, og bygget oss et liv sammen, hvor vi også kunne hjelpe våre barn. Det er jeg stolt av, konstaterer hun.

– Føler du et ansvar for å bevise hva personer i din alder kan gjøre?

– Jeg ønsker å vise at alder ikke trenger å være en brems. Jeg har aldri kvidd meg til å bli eldre, og har satt pris på hvert stadiet jeg har fått. Nå gleder jeg meg til koronaen er over, og jeg kan dra på konsert med kollegaene mine igjen. Jeg drømmer også om å dra til Spania igjen, dit jeg og Bobby en periode hadde leilighet. Varmen er godt for leddene som jeg har litt artrose i, noe småplukk er det med alderen.

– Savner du å være pensjonist?

– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg er jo svineheldig som har denne jobben, og den har jeg et mål om å holde på til jeg er 80 år. Så lenge de vil ha meg der da.

– Hva er hemmeligheten bak å ha god helse og godt humør i din alder?

– Det tror jeg har mye med livsstil og det å ha en positiv innstilling. Jeg har alltid vært aktiv, og hadde en god oppvekst og en helt fantastisk mann. Jeg håper jeg forblir såpass frisk livet ut at jeg selv ikke blir beboer på sykehjem. Misforstå meg rett, beboere har det godt der, men jeg er så glad i selvstendigheten min, fastslår hun.

En inspirerende dame

En som håper at Gro Haugedal vil fortsette å takke ja til vakter, er avdelingsleder ved Betanien sykehjem, Jesuthasan Clament (54).

– Jeg er imponert over Gro, som i hennes alder er så energisk. Det er inspirerende å se henne jobbe, sier Clament og viser til hvordan Gro Haugedal lyser opp hverdagen til samtlige.

– Hun har en utrolig god kommunikasjonsevne, og hennes erfaring kommer virkelig til synet. Måten hun snakker og ivaretar beboerne er veldig imponerende, sier Clament.