På Åstveit ungdomsskole var du en av de eldre kule Morvik "pønxene". Jeg kjente broren din også og var full av beundring over at dere spilte i Overdose og hadde møtt Tom Robinson etter konsert i Bergen.

Dere hang med gutta i The Aller Værste men var aldri for kul til å slå av en prat eller vits i forbifarten.

En del år senere flyttet du til Oslo og min gjeng hadde direktesendinger fra Soria Moria og han tullete kokken som stadig kom vandrende inn i bildet i bakgrunnen med snurrige påfunn, langt utenfor vår kjøreplan, var selvfølgelig deg.

Her startet et nytt vennskap der din andre side også kom tydelig frem. Samtalepartner og god kompis. Han som kunne utfordre meg med glimtet i øyet de små bevegelsene med munnen som avvæpnende signaliserte at det kommer fra et godt sted med gode intensjoner.

Det var ikke bare meg som følte man kunne åpne seg for deg uten filter, uten å bli møtt med fordømmelse, men med oppriktig nysgjerrighet på hvordan du er skrudd sammen som menneske.

Den gang jobbet du med pårørende av pasienter i siste fase og der kom dine naturlige egenskaper godt med i tillegg til at de ble videreutviklet i et profesjonelt virke.

Da du senere utdannet deg til familieterapeut, var det med din intuitive kunnskap og interesse for mennesker i bunn. Det var du som var der for meg med en skulder da bunnen falt ut av mitt parforhold med både medfølelse og utfordrende spørsmål når fornuft var i ferd med å vike for følelser.

Som kompiser la vi ut på turer sammen, også med våre respektive barn. Oda og Sunniva besøkte Barcelona og London som konfirmasjonsgave til begge døtrene. Lazarus-musikalen og Madness-konsert. Du som tøyser på T-banen ved å simulere samtaler ikke ment for offentligheten på mobilen mens døtrene våre fniser beskjemmet.

Du hadde en helt spesiell form for humor, men alltid med det avvæpnende smilet som fulgte, som gjorde at du slapp unna med det meste. Det kom fra et godt sted.

Sammen med deg fikk jeg også oppleve London med god mat og drikke, Mott the Hoople og Tom Robinson, sistnevnte fikk du også møte etter konserten. Etter en tur husker jeg du beskrev hvor aggressivt du syntes London var blitt. Du hadde overhørt en mann som snakket nedsettende til kjæresten i voldsomme og truende ordelag. «Please, not in front of your kid» sa du med henvisning til den fem år gamle gutten de hadde med seg. Da fikk du nesten juling på åpen gate.

Fordi du brydde deg. Det gjorde du alltid.

Siden har vi inkludert våre gutter, din Haakon og mine Eirik og Ola, på fisketurer rundt på Vestlandet. Og hvert år siden 2004 har vi i slutten av august måned dratt på fisketur med min far Andreas Raknes og hans kollega Rune i Haukedalsvatnet i Gaularvassdraget. Timevis i båt i påvente av napp ga grunnlag for gode samtaler og oppdateringer på livet generelt.

Tilbake i hytten om kvelden med snøvlende sleivspark og dalende presisjonsnivå på humor, etter hvert som vi var langt inne i gode måltider med tilhørende drikke. For du var også en sabla god kokk. Og det var naturligvis deg vi spurte når det skulle serveres i konfirmasjon hjemme hos oss.

Men du var ikke bare min kompis, Gunnar.

Du så alle rundt deg og ikke minst alle rundt meg. I vårt samvær med større eller mindre deltagelse av familiemedlemmer hadde du alltid blikket for de andre. Mange rundt meg har nytt godt av dine fine samtaler og store omsorg. Min datter Siobhan fikk et nært og spesielt forhold til deg gjennom de samtalene dere hadde som gjorde henne så godt.

Du var en kar man kunne ta med hvor som helst. Jeg visste du alltid kom godt ut av det med alle. Så derfor var det naturlig å anbefale deg inn i Mannskoret som i år blir 20 år. Etter litt frem og tilbake og en hjerteoperasjon var du med fra 2011.

Også her vil du bli for evig husket. Du ble limet, den som inkluderte nye medlemmer med oppriktig interesse.

Gunnar - du var en av gutta. Ikke minst var du god på å få andre til å føle seg som en av gutta.

Tankene mine går til dine aller nærmeste som har mistet deg som ektemann, far, sønn og bror.

Det er ikke bare minnet om alt det fine vi hadde sammen og det enorme savnet du etterlater deg.

Det er også en påminnelse om det du betydde for andre som vi må ta med oss videre som arven etter deg. Jeg vil hedre ditt minne ved å prøve å hver dag bli bedre på det. Leve ditt minne Gunnar.

Takk for alt.