Gå til sidens hovedinnhold

Håkon Berg til minne

Håkon Berg, lærer og politiker, omkom brått nå i juli, knapt 30 år. Og vi er mange som vil savne ham.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Han var Tønsberg-gutten som etter ferdige lærerstudier i Bergen ble headhuntet til jobben som politisk rådgiver for skolebyråden i Bergen. Først Harald Victor Hove, deretter Charlotte Spurkeland og så meg selv. Han var også en viktig støttespiller i Ragnhild Stolt-Nielsens og Martin Smith-Sivertsens byråd.

Flinke politiske rådgivere som har teft for det politiske spillet finnes det mange av. Håkon var imidlertid helt unik, fordi han i tillegg til bred politisk erfaring også hadde dyptgående faglig kompetanse på feltet han var rådgiver for.

Som nyutdannet pedagog kjente han skole. Han visste hva det innebar å formidle kunnskap og å være en viktig person i barn og unges liv. Også her viste han sitt engasjement. Han var ikke redd for å tale hverken erfarne kommunaldirektører eller byråder midt imot - dersom han var uenig i kursen som skulle stakes ut. Slik bidro han sterkt til å gjøre skolepolitikken bedre.

Håkon verdsatte kompetanse og kunnskap, og vårt første møte ble derfor preget av en viss skepsis fra hans side. En ting var at jeg ikke hadde noe særlig politisk skolering, i tillegg var jeg lege med erfaring fra et helt annet utdanningsnivå. Kunne dette gå bra?Læringskurven ble bratt, men Håkon supplerte med stadig påfyll av faglitteratur og innsikt i politiske arbeidsmåter. Da jeg fikk boken om Høyres Historie i bursdagsgave, skjønte jeg at jeg var akseptert.

Latteren sier mye om et menneske. Latteren til Håkon var glad, inkluderende og fylte rommet. Han var en brobygger, både internt i partiet og på tvers av partigrenser, og bidro sterkt til fellesskap og sosiale samvær. Bursdager og andre viktige dager ble behørig markert.

Etter skifte av byråd, forlot Håkon Bergen. Han ble lærer på Prinsdal skole, og det virket som om han trivdes med å være i pedagogikken, ikke bare planlegge den. Han giftet seg også, og via sporadiske kontakter skjønte jeg at livet var bra.

Så tenkte jeg også, som mange andre, at vi om noen år kom til å klappe ham inn på landsmøtet i et eller annet viktig verv. I kraft av den han var både som person og fagpolitiker, virket det å være en helt logisk vei videre.

Slik skulle det ikke gå. Istedet ble han brått revet bort, og han som var så glad og tilstede, etterlater seg stillhet. En trist stillhet, men også en dyp takknemlighet over at jeg og så mange andre fikk bli kjent med ham.

Tankene og vår dypeste medfølelse går til hans kone og resten av familien, og vi lyser fred over hans minne.