De norske håndballjentene møter Russland i åpningskampen i VM - med Stine Skogrand fra Fyllingsdalen som en jentene som skal sørge for at det blir mye moro under mesterskapet i Danmark.
Skjalg Ekeland

Stjerne i adventstiden

TV2-kommentator Harald Bredeli lurer på om hun tåler presset. Det tar Stine Skogrand med knusende ro.
Publisert

Stine Ruscetta Skogrand, 22 år fra Fyllingsdalen, en jente fra Bergen med en italiensk bestefar fra Napoli, bare gleder seg til en ny, stor opplevelse.

Hun har spilt stabilt godt i hele høst. Tertnes tar ferie på tabelltoppen, til alles store overraskelse. Stine Skogrand er, sin unge alder til tross, blitt en av veteranene på det unge laget.

I fjor nådde hun ikke helt opp da landslagstrener Thorir Hergeirsson leste opp navnene til de som fikk være med til EM i Ungarn og Kroatia.

Tertnes-spiller Stine Skogrand i aksjon med det norske flagget på brystet. Her i kamp mot Hviterussland.

Tertnes-spiller Stine Skogrand i aksjon med det norske flagget på brystet. Her i kamp mot Hviterussland. Foto:

Denne gang, når VM arrangeres i Danmark, er Stine Skogrand blant de utvalgte.

– Om jeg tåler presset? Jo da, det skal gå bra, det. Når det er fulle tribuner og adrenalinet pumper i blodet, er det moro å spille. Heller det enn en glissen tribune uten folk som lager litt leven.

– Hva om du bommer når så mye står på spill?

– Du kan bare gjøre ditt beste. Dessuten er det lov til å bomme. Du må bare justere deg, og sørge for at det blir mål neste gang.

Venstrehendte

Islandske Hergeirsson har aldri lagt skjul på sin sans for den seriøse håndballspilleren fra Bergen. Kanskje ikke så rart, siden hun har trent to økter daglig siden hun begynte som 16-åring på toppidrettslinjen ved Tertnes videregående.

– Tar du helt fri når du er på ferie?

– Nei, men da blir som regel bare én økt hver dag, ler hun.

Venstrehendte Stine Skogrand hadde trolig for lengst vært fast inventar på landslaget om det ikke hadde vært sånn at konkurransen som høyreback er så formidabel.

– Sammen med keeperplassen er det nok den aller tøffeste, sier hun.

– Linn Jørum Sulland, Nora Mørch og Amanda Kurtovic er alle venstrehendte – i tillegg til Linn Kristin Riegelhuth Koren, som nå er gravid og har tatt en pause.

– Veldig gode spillere, alle sammen. Men det er jo bra for landslaget at knivingen på høyre back og kant er så hard.

Den norske landslagssjefen har valgt å bruke Stine Skogrand på en uvant høyrekant, noe som likevel resulterte i to fulltreffere da laget slo Sverige i den siste kampen før VM.

– Jeg har god spenst og kan henge lenge i luften. Jeg håper bare at de andre bruker meg mer enn det som var tilfelle i de siste oppkjøringskampene.

At åpningskampen kan bli tøff så det holder, fikk jentene bekreftet da Russland gikk seirende ut av turneringen sist helg.

Men Stine Skogrand lover å være klar når sjansen byr seg.

– Jeg er en såkalt «toveis-spiller». Jeg kan spille både angrep og forsvar. Så det er klart jeg vil bidra i begge deler av spillet.

Enebarn

Håndballinteressen begynte med en mamma som spilte i bedriftsserien. Lille Stine fikk tidlig være med på kampene og syntes det så artig ut å kaste en ball i nettmaskene.

Bare ni år gammel ble hun avbildet i BA i Fyllingens gule drakt. Den gang var det Julecupen som var det store for en liten håndballspiller.

Stine Skogrand, ni år gammel, i Fyllingens gule drakt under Julecupen i 2002, sammen med Renate Fossheim fra Salhus.

Stine Skogrand, ni år gammel, i Fyllingens gule drakt under Julecupen i 2002, sammen med Renate Fossheim fra Salhus. Foto:

Det ble flere og flere kamper og turneringer for den lovende jenten fra Hjalmar Brantingsvei.

– Mamma og pappa har vært fantastiske og fulgt meg opp hele veien. Uten unntak, fastslår hun.

Da hun var åtte, skilte foreldrene seg. Stine er enebarn og bodde den ene uken hos mamma, den neste hos pappa.

– Jeg var selvsagt lei meg da de fortalte at det var bedre at de bodde hver for seg. Men jeg er langt fra noe traumatisert skilsmissebarn. Mine foreldre fortsatte å være venner etter at de gikk fra hverandre. De har alltid samarbeidet godt. Jeg har vært heldig.

– Er ikke alle enebarn fryktelig bortskjemte?

– Ha, ha. Jeg kan ikke sammenligne meg med alle andre. Nei, jeg tror ikke at jeg er så bortskjemt. Så lenge jeg ikke har søsken, vet jeg ikke hva jeg kan ha gått glipp av. Og da har jeg heller ikke savnet det.

– Har du ikke ofret mye siden håndballen har fylt så mye av ungdomstiden din?

– Jeg har sikkert ofret mange «hangovere», slår hun tilbake.

– Men det er like greit. Jeg har ikke savnet alle festene. Jeg har hatt en fin ungdomstid med mye moro. Noen bursdager og andre sammenkomster har jeg riktignok gått glipp av når jeg har reist og spilt kamper og turneringer. Men sånn er det når du satser hardt på noe.

Lenge siden Cecilie

Alt treningsarbeidet hun har lagt ned, over mange år, er kanskje det som skiller henne fra de andre håpefulle jentene i Bergen som har drømt – og drømmer – om å bli landslagsspiller.

Det begynner nemlig å bli noen år siden Cecilie Leganger var en av de største stjernene. Og det er like lenge siden Mia Hundvin, Mette Davidsen og Marianne Rokne var blant landslagssjef, Marit Breiviks favoritter. Høydepunktet var VM-gullet i 1999.

Karianne Henriksen skulle, ifølge den kjente treneren, Gunnar Pettersen bli «den nye stjernen». Men playmakeren fra Tertnes var mye skadet. Isabel Blanco dro til dansk håndball og var med å vinne EM i 2004 og 2008.

Håndballyndlingene har senere feiret flere triumfer, men det har det vært langt mellom jenter fra Bergen som har hatt en dominerende rolle.

– Må du være egoistisk og selvopptatt for å bli blant de aller beste?

– Jeg synes ikke selv at jeg er spesielt selvopptatt. Og egoistisk? Det må du vel være til tider om du skal nå dine mål, sier hun tenksomt.

– Mne på banen er jeg en lagspiller med mange assists. I Tertnes er vi en flott gjeng som under trener Tore Johannessens ledelse er flinke til å jobbe sammen, og stå opp for hverandre.

– Er det derfor det har gått så bra at dere topper tabellen foran Larvik?

– Ja, vi klarer også å vinne på litt dårlige dager. Før sesongen satte vi oss som mål å bli nummer fem. Vi var fryktelig dårlige i flere av kampene før seriestart. Vi er jo nærmest et juniorlag med veldig mange unge spillere. Det er utrolig artig.

Kjærester

Så moro er det i Tertnes-drakten at Stine Skogrand helt har slått fra seg tanken om å forlate klubben før kontrakten utgår i mai neste år.

Stine Skogrand og Eivind Tangen har kjent hverandre lenge. I snart to år har håndballspillerne også vært kjærester.

Stine Skogrand og Eivind Tangen har kjent hverandre lenge. I snart to år har håndballspillerne også vært kjærester. Foto:

Både hun og samboer Eivind Tangen, Fyllingen-spilleren som regnes som et av landets aller største talenter, har i sine kontrakter at de kan reise til en utenlandsk klubb om det rette tilbudet kommer.

– Problemet er vel at dere må finne en by som har to gode lag – ett for kvinner og ett for menn?

– Vi satser på at det ordner seg. I Danmark er det jo korte avstander. Så der trenger vi ikke spille for samme klubb.

– Er det der dere havner etter at årets sesong er unnagjort?

– Kanskje det. Vi får se hvilke muligheter som byr seg. Jeg har i alle fall lyst til å prøve meg i utlandet. Jeg stortrives sammen med Tertnes-jentene, men jeg har tross alt vært i klubben i mange år. Så drømmen er å få prøve meg i en ny liga, i et annet land.

Den jevngamle kjæresten har hun kjent siden de spilte på aldersbestemte lag og traff hverandre jevnlig på turneringer.

– Jeg har lenge hatt et godt øye til Eivind, ler hun.

– Vi gikk jo også i samme klasse på toppidrettslinjen ved Tertnes videregående skole. Men vi ble ikke kjærester før i februar i fjor.

Den samme Eivind ble kjendis allerede som 15-åring da han i en kamp satte inn et straffekast på så spektakulært vis at videoen ble en gjenganger på internett.

– Han har alltid vært god. Han var jo storvokst allerede som liten, smiler hun.

Personlig trener

Men nå er det Stine Skogrand som skal begeistre det norske folk foran TV-skjermene i adventstiden.

Denne uken var hun hjemme i to dager før hun pakket kofferten og reiste til VM i Danmark.

– Dagene gikk med til trening. Men jeg fikk nå kjøpt en del julegaver. Jeg er uvanlig sent ute i år.

– Hva skal du bli når du blir stor?

– Det var det da. Jeg har gått på kurs og jobber som personlig trener. Så er jeg håndballærer på Akademiet.

– Men hva jeg skal gjøre etter karrieren? Aner ikke. Men jeg finner det nok ut.

LES OGSÅ: Fam Elgan og Stine Skogrand satser som  personlige trenere

Helt på siden

Hva var det første du tenkte da du våknet i dag tidlig?

– Nå har jeg forsovet meg. Men klokken var bare kvart på ni, så det hadde jeg ikke. Jeg rakk å trene en times tid med å løpe intervaller – før jeg skulle møte BA til intervju.

Hva gjør deg glad?

– Jeg er som regel glad, bare jeg får nok søvn og mat på fatet. Ellers kan jeg bli litt grinete. Jeg blir også glad av å være sammen med kjæresten min, Eivind og med familien min.

Hva gjør deg sint?

– Jeg kan bli sint når ting ikke går som de skal, eller når vi taper på håndballbanen. Men jeg er ikke langsint. Det går fort over.

– Hva har provosert deg i det siste?

– Jeg hisser meg sjelden opp over det jeg ikke kan gjøre noe med. Tragediene i Paris, der så mange uskyldige ble rammet, gjør meg mer trist enn forbannet. Men det er klart at jeg reagerer sterkt når sånne forferdelige ting skjer.

Hvem vil du si noen rosende ord til?

– Mamma og pappa. De har alltid stilt opp for meg, uten unntak. Begge kommer til Danmark for å følge VM-sluttspillet.

Hvem ville du likt å møte igjen?

– Min oldemor. Hun var limet i familien. Dessverre måtte hun gi tapt for kreften for seks år siden.

Har du en spesialitet på kjøkkenet?

– Jeg liker meg godt på kjøkkenet og kan holde på i flere timer med å lage mat. Oppskrifter følger jeg aldri slavisk, jeg liker å prøve meg frem. En indisk curryrett med kylling, ganske spicy, er en av favorittene.

Hva er det viktigste foreldrene dine har gitt deg?

– Livet. Og jeg har aldri manglet noe.

Tror du på et liv etter døden?

– Ja. Jeg håper jeg kommer tilbake som sommerfugl. En vakker en.

Artikkeltags