– Jeg har vel solgt noen millioner bøker, sier Gunnar Staalesen og setter seg i stolen på det lille hjemmekontoret, overmøblert av bøker.

– Du sa nøyaktig det samme i et BA-intervju for ni år siden?

– Jeg gjorde det, ja, sier Staalesen og smiler. Det har blitt noen flere siden den gangen. Men å regne ut akkurat hvor mange, er umulig både for ham selv og forlaget.

Salgsmessig har han ligget i det øvre sjiktet av norske krimforfattere siden 1980-tallet. Varg Veum-bøkene selger opp mot 40.000 i utgivelsesåret – siden kommer de i paperback. Og bare 1900-trilogien er solgt i rundt en halv million i Norge. I tillegg kommer oversettelser og utgivelser i en rekke land.

At Staalesen i sitt 72. år sto oppført med en skattepliktig inntekt på tre millioner, sier sitt.

Nekrofili-underholdning

Fredag er det nøyaktig 50 år siden første gang Gunnar Staalesen ble intervjuet i forbindelse med en bokutgivelse. Det skjedde i BA, og anledningen var debuten «Uskyldstider». I intervjuet røper den da 22 år gamle debutanten at han hadde blitt refusert to ganger. En diktsamling han sendte inn til Gyldendal i 1966, 19 år gammel, kom raskt i retur. Konsulenten mente han måtte være mer eller mindre nekrofil.

Artikkelen fortsetter under bildet

– Det skyldtes nok mine beskrivelser av hvordan ofre etter en atombombe så ut. Men jeg hadde mye moro med den tilbakemeldingen i ettertid. Jeg brukte å ha høytlesning fra den på fest, sier Staalesen og ler.

Da debuten var et faktum tre år senere, var han fortsatt opptatt av atombomben og militæret, og intervjuet i BA i 1969 avslutter han med følgende punchline: «En dag skal jeg skrive bok om faenskapet».

Høydepunktet

I stedet ble det krim. Allerede for sin første krimroman, «Rygg i rand, to i spann» – med radarparet Dumbo og Maskefjes som kom i 1975, fikk han sin første Rivertonpris. Det er den gjeveste prisen en norsk krimforfatter kan få. Men det tok ti år fra den første Varg Veum-boken, «Bukken til havresekken» (1977), kom til han ble heltidsforfatter.

– Jeg var 17 år da jeg bestemte meg for å bli forfatter. Og jeg har skrevet hele tiden – fordi jeg har hatt glede av det. Da jeg fikk suksess og kunne leve av det, ble det større fart i produksjonen, sier han.

I dag teller bibliografien hans 32 romaner, pluss en drøss med teaterstykker, tegneserier og annet. Han er ikke i tvil om hva som er høydepunktet.

– Den der, uten tvil, sier han og nikker mot 1900-trilogien.

– Jeg tenker på det arbeidet med glede – men jeg gjør det aldri igjen, sier han. Etterpå tok han fri fra skrivingen i et helt år. Det har ikke skjedd verken før eller siden.

Artikkelen fortsetter under bildet

Møter Veum stadig vekk

På en normal arbeidsdag skriver han mellom fem og åtte boksider, men det kommer ikke lenger en Veum-bok i året. Han har trappet litt ned nå, i tillegg er det en rekke andre skriveprosjekter.

– Du sier du har en ny Veum-bok et stykke oppe i ermet?

– Ja, jeg har skrevet et par kapitler, men den kommer ikke før i 2021, sier Staalesen.

– Hvordan går det egentlig med Veumen nå?

– Han rotet seg jo litt bort da han mistet venninnen sin, Karin, på Folkeregisteret. Men nå har han fått kontroll på alkoholen, og en ny venninne, sier han om sin berømte privatdetektiv, som har vært personifisert av både Bjørn Willberg Andersen og Trond Espen Seim. Men i forfatterens eget hode, ligner ikke Veum på noen av dem.

– Nei, men det er en kar jeg treffer ganske ofte, senest i forrige uke. Hver gang jeg ser ham i byen, tenker jeg at det er omtrent sånn Varg Veum ser ut, sier Staalesen.

Det kunne dessverre ikke falle ham inn å røpe navnet.