Nok en gang starter den idylliske togturen over fjellet, hjem til Bergen, med en påminner om at det å ta tog i Norge aldri kommer uten et snev av irritasjon.

Som miljøaktivist ser jeg det ofte som min jobb å forsvare det saktegående, mer klimavennlig alternativet i diskusjoner om hvordan vi burde reise og leve, og utvikle transportsektoren. Det hadde hjulpet om det å ta tog i Norge av og til hadde gått knirkefritt.

At flyet er en klimasinke er noe de aller fleste er klare over. Men terskelen for å velge bort det som er lett, og heller gjøre det som er rett, er stadig stor hos folk flest. For en som har tatt over gjennomsnittlig mye tog de siste årene, både innenlands og på reise til europeiske naboland, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor så mange velger bort tog på ferie eller arbeidsreise. Men det har også vist meg at det ikke er umulig å utvikle et togsystem som faktisk fungerer, bare det har høy nok politisk prioritet.

Frustrasjon

Selv om jeg elsker toget, så blir jeg litt for ofte minnet på at toget ikke alltid elsker meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet trangt i en buss-for-tog mellom Oslo og Bergen, hvor ofte jeg har vært frustrert over manglende internett i mine mange forsøk på togkontor eller hvor ofte jeg har måttet legge om planer fordi toget nok en gang er forsinket.

Eller som da jeg for en tid tilbake var på jobbreise i Oslo og Vy kunne avsløre to dager før avreise at togvognen jeg hadde bestilt sovekupe i ikke lenger var i drift, og billetten min ville derfor blitt nedgradert til et ordinært sete.

Misforstå meg ikke, å tilbringe natten blant fremmede sittende rett opp og ned i et hardt togsete, er noe jeg vanligvis ikke er fremmed for, dersom det er snakk om ferie eller fritidsreise. Men på et nattog hvor siste stopp er kontoret en mandags morgen, er det uaktuelt.

Kundeservice?

Hovedproblemet er jo at man ikke har nok nattogvogner i Norge til å kunne sette inn ekstra om det oppstår tekniske problemer med dem som skulle gått. At nattogtilbudet absolutt ikke henger med på økningen i etterspørselen man har sett de siste årene, gjør at man aldri er helt sikker på om man virkelig har en seng å sove i når man stiller opp på stasjonen. Det styrker ikke akkurat attraktiviteten til et ellers veldig trivelig tilbud.

Men når krisen først er oppstått står man der med et valg mellom en dårlig natts søvn før en lang uke på jobb eller å fly hjem, med alt det bringer med seg av skam og skyldfølelse. Da hadde jeg satt pris på å bli møtt av en kundeservice som ikke tok meg som kunde for gitt.

For de vet jo at jeg kommer tilbake. En miljøaktivists kjærlighet til toget er ofte av den ulykkelige typen. Man kommer tilbake gang på gang, uansett hvor urettferdig behandlet man blir. Forsinkelser, dårlig kundeservice eller buss for tog for tusende gang. Jeg har jo ikke noe valg!

Foretrekker asfalt

Derfor er det så frustrerende at våre politikere virker ute av stand til å sette toget høyere på agendaen. Samferdselspolitikere i Norge har i tiår kappet om å klippe flest snorer over nylagt asfalt, mens den togrevolusjonen vi trenger for å klare å leve mer i tråd med klimamålene våre er uteblitt.

Heller ikke er de villige til å gjøre de miljøfiendtlige alternativene dyrere og mindre gunstig å ta i bruk. Hver gang jeg blir påminnet om hvor billig og enkelt det er å ta fly og hvor mye tid man sparer, føler jeg meg som en kronidiot. For jeg tviholder på toget som bruker syv timer mellom Oslo og Bergen, eller to døgn til midten av det europeiske kontinent.

Feies av banen

Det er rett og slett alt for enkelt å velge alternativene som er med på å ødelegge kloden og livsgrunnlaget vårt. At vi fortsatt flyr så mye mellom Oslo og Bergen, til tross for flere daglige togavganger er et hint om at noe ikke er som det skal. Toget blir feid av banen.

Og flyselskapene kan tilby billetter til New York eller London til under tusenlappen. Da er alternativet med tog til nærmere reisemål alt annet enn konkurransedyktig. Det holder ikke bare å snakke om satsing på tog.

Prisen en flybillett har for naturen, dyrene og de som kommer etter oss, må snart speiles i prisen forbrukeren betaler. Og toget trenger hjelp til å bli det idylliske alternativet alle vil at det skal være.