Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Skal Sølvi kunne holde liv i teateret som hun har brukt mange år på å bygge opp uten en eneste krone fra det offentlige? Eller blir det knapper og glansbilder og kroken på døren? Skal hun og de 80 hun har skapt verdifulle arbeidsplasser for bli trygdemottakere?
Og skal Birgithe bare måtte gi seg nå som arbeidsevnen og viljen er på topp? Skal pengestrømmen til velferdssamfunnet fra den gamle familiebedriften som hun overtok begynne å gå motsatt vei? Skal alle medarbeiderne som i alle år har bidratt til velferdssamfunnet i stedet begynne å heve trygd?
Kaffemisjonen står i fare for konkurs: – Det er så kritisk at vi må spørre om hjelp
Må alle som fyller byen med liv, glede og mening bare gi seg? Skal lysene i enda flere butikkvinduer måtte slukkes? Hva kommer Erna til å si? Skal vi bli arbeidsledige og motløse? Skal flere hundre tusen mennesker bare måtte stille seg i arbeidsledighetskø?
Eller vil hun si at hun vil holde oss i arbeid alle sammen, og gi oss håp og tro og ny energi? Vil hun gi oss den lille muligheten vi trenger for fortsatt å kunne bidra til fellesskapet og velferdssamfunnet? Vil hun gi oss den lille gnisten som vi og landet vårt trenger akkurat nå?
Jeg har klokkertro på det siste, og nekter å tro at noen i et land som er stint med penger helt unødvendig vil kaste oss inn i noe så destruktivt og meningsløst som massearbeidsledighet. Det ville i tilfelle være totalt irrasjonelt. Fordi: Norge har så mye penger, og en så kvalifisert befolkning, at vi nærmest har ubegrensede muligheter for å kunne snu hele den krevende situasjonen til noe veldig positivt.
Hva er ellers vitsen med å ha mye penger hvis vi ikke skal bruke de nå? Når så mange fortviler. Når så mange risikerer å miste jobben sin permanent, og byene ligger forlatt og folketomme.
Skal vi fortsette å undervurdere verdien som levende og attraktive byer har, og i økende grad kan få, for folk og bedrifter i hele Norge? Eller skal vi endelig forstå at vi på en helt annen måte igjen må begynne å dyrke den genuine byen, folkelivet og sentrums rolle som møtested for folk og bedrifter i hele regionen? Og at dette i seg selv kan bidra til flere nye arbeidsplasser enn hvis vi sprer byen tynt utover?
(Fortsetter under bildet)
Hvis vi virkelig vil satse på det, kan vi omdanne det som kan se ut som en potensiell katastrofe for mange tusen mennesker og arbeidsplasser til kreativitet, skaperkraft, ny giv og til et fornyet mer bærekraftig næringsliv som er enda bedre rustet for fremtiden enn før korona.
Jeg kan altså ikke tenke meg at Erna ikke vil gi en fair sjanse til alle som har vist at man kan skape arbeidsplasser. Jeg håper og tror at det vil bli sprøytet inn direkte driftsstøtte som virkelig monner til alle deler av de utsatte delene av næringslivet, og også økt kjøpekraft for innbyggerne når vi igjen kan bevege oss som vi vil.
Alt annet vil være uforståelig når man vet at alternativet er massekonkurser, masseledighet og en ond sirkel med en rekke svært lite ønskelig konsekvenser både for samfunnet som helhet og hver enkelt av oss.
Erna vil også at byene våre skal utvikle seg til å bli så gode å bo og leve i som overhodet mulig. Hun og alle andre forstår også at næringslivet i de historiske bykjernene forlengst har fått nok motbør, og at det må settes inn spesielle tiltak.
Slik påvirker koronakrisen oss
Byene og næringslivet i sentrum av byene rammes av flere grunner spesielt hardt av en krise som dette. Blant annet strupes kollektivtrafikken som sentrum er så avhengig av. Dette kommer på toppen av alle de andre ulempene som bevisstløs, byspredende by- og regionutviklingspolitikk har påført sentrum av byer og tettsteder i hele Norge de siste 50 år.
I et litt lengre perspektiv bør koronakrisen blant annet gi Norge sterkt økt motivasjon for å øke tempoet for utbyggingsprosjekter sentralt i byene som landet, byene, klimaet og miljøet har behov for.
Av langsiktige tiltak bør vi i Bergen eksempelvis kjøre på med utvikling av Dokken, Byarena på Nygårdstangen og en flytende bydel i Store Lungegårdsvannet slik BOB har skissert. Dette kan nettopp nå bli svært verdifullt. Vi må komme i gang med prosjekter som kan holde hjulene i gang i bygg og anlegg som også er sterkt rammet.
Men, ikke minst: slike sentrale utviklingsprosjekter med tusenvis av nye boliger, arbeidsplasser og andre tilbud sentralt i byen kan på sikt gi kulturlivet, butikkene, serveringsstedene og mange andre næringer i sentrum av byene et helt annet kundegrunnlag enn i dag. Hver dag. Hele året.
Kristine må legge ned, har klar tale til andre nisjeeiere: – Vi må ikke gi opp
Hvis vi vil, kan koronakrisen sakte men sikkert snus til noe som vi kan leve av langt inn i fremtiden. Felles innsats for å slå ned koronapandemien så snart som mulig for å redde menneskeliv er selvsagt det viktigste, og noe alle lojalt må følge opp. Dette vil også føre til at vi gradvis kan snu utviklingen.
Imidlertid er det i mellomtiden helt nødvendig å omgående sette inn så kraftfulle økonomiske tiltak som vi er i stand til å mobilisere. Jeg ser frem til regjeringens pressekonferanse med enorm forventning, og krysser fingrene spesielt for alle de små og mellomstore bedriftene i sentrum av Norges byer.