«Noen damer har gjemt seg på bussen. Noen menn skal vinke de av sted.

En liten gutt står med mammaen sin. De skal til Alvøen. Se på fabrikken. Se på naturen.

På landet kan man sitte i ro.

Hompetitten. De må holde seg fast ...».

Ordene du nettopp leste kommer verken fra en poets svevende univers, eller en forfatters penn. De kommer fra fem eldre mennesker som lider av demens. Fem beboere på Røde Kors sykehjem i Bergen.

For en stund siden kom to damer på besøk hos de eldre på sykehjemmet. De lurte på om ikke de kunne tenke seg å være med på en kulturell reise.

Hanne Jones og Eli Lea fra Verdighetssenteret ville vise dem kunst, og skrive ned deres tanker om hva de så. Uten å spørre om hva de husker. 

– Vi har det med å nesten alltid stille det spørsmålet. Hva husker de som lever med demens? Det er jo nettopp det som er utfordringen deres. Så hvorfor ikke heller spørre, hva tenker du nå?

– Da vil det heller vise seg at dette er mennesker med masse ressurser. Det finnes en kraft i oss, uansett alder eller diagnose, sier Hanne Jones.

Når ingen svar er feil

Diktet du nettopp leste et utdrag fra har fått navnet «Hompetitten», og en er mange tekster som har blitt laget i fortellergruppene. På bakgrunn av de eldres betraktninger av fotografier og malerier.

– Responsen på åpne, undrende spørsmål til bildene var av og til bare ett ord. Kanskje en setning. Noen ganger en lyd eller en håndbevegelse. Alt som dukket opp ble tatt imot og skrevet ned på en stor flip over. Ingen svar var feil, forteller Hanne Jones, som også er kjent som filmskaper.

Hanne Jones og Eli Lea har også i tidligere prosjekter undersøkt hvordan kunst og kultur kan brukes i demensomsorgen.

Deriblant ved hjelp av metodene til organisasjonen Timeslips.

– Ved hjelp av fantasien vokste historiene frem. I løpet av en time ble arket fylt med ord og setninger.

Saken fortsetter under bildet:

Men prosjektet var langt ifra ferdig da tekstene hadde blitt laget. Etterpå ble de gitt videre. Til 63 femteklassinger ved Hellen skole, som ligger vegg i vegg med Røde Kors sykehjem.

– Vi lurte på om de kunne tenke seg å lage kunst inspirert av tekstene. Vi ønsket ikke å komme med en bestilling. De kunne gjøre hva de ville. Jeg tenkte at elevene kanskje kom til og male og tegne litt, men slik gikk det ikke. De tok det mye, mye lengre, sier Hanne Jones med et smil.

Tatt imot med åpne armer

Kunst- og håndverkslærer Reidun Fersum og de andre ansatte ved skolen tok imot prosjektet med åpne armer, og har til og med integrert det inn i flere av fagene. Nå er de i full gang med å lage kunstverk.

– Dette har virkelig tent en gnist hos elevene. I stedet for å tegne og male har de seks ulike gruppene bestemt seg for å lage installasjoner, sier hun.

– Da jeg så hva elevene hadde laget ble jeg rørt til tårer. På samme måte som de eldre, hadde barna brukt sin fantasi helt fritt også, sier Jones. 

Arbeidet skal til slutt bli til en utstilling på Røde Kors sykehjem. Mandag 28. mai kommer ordføreren for å åpne det hele, sammen med de eldre fra gruppen, familiene deres, elevene og andre inviterte.  

Vi har det med å nesten alltid stille det spørsmålet. Hva husker de som lever med demens? Det er jo nettopp det som er utfordringen deres. Så hvorfor ikke heller spørre, hva tenker du nå?

Hanne Jones

 

– Vi har ikke fått se bildene som de gamle fikk se. Vi lager kunsten bare ut ifra tekstene. Det blir spennende å se dem ved siden av hverandre til slutt, sier skoleelev Hans S. Dawson (10). 

Tirsdag 8. mai var en av gruppene på besøk hos Bergen Arkitekthøgskole. Der har de fått tilgang til både verksted, studenter som veiledere og materialer til byggingen.

– Jeg trodde vi bare skulle holde et lite kurs i modellering. Men så tok det bare helt av, sier arkitektstudent Tina Athari lattermild.

Den gule bussen

Hans Dawsons gruppe lager et kunstverk basert på diktet i starten av denne artikkelen. Ved hjelp av treverk, netting, avispapir og gips har de formet et landskap. Men det er ikke det eneste.

– Vi har også laget en gul Lego-buss som er programmert til å bevege på seg. Opp og ned. Den skal stå midt i landskapet. Det var vanskelig, men jeg holder litt på med slikt hjemme. Til slutt fikk vi det til sammen, sier Hans Dawson stolt.

– Bussen ble plutselig mye større enn vi hadde trodd. Derfor måtte vi lage mer terreng, og det er det vi skal gjøre i dag, sier klassekamerat Stine L. Skogedal (11) smilende.

Begge er enige at dette er et gøy prosjekt å være med på.

 – En dag har jeg lyst til å bli oppfinner eller arkitekt, sier Hans. 

Saken fortsetter under bildet:

 

– Det har vært gøy, vanskelig og spennende på samme tid. Jeg er også veldig spent på å møte ordføreren, sier tiåringen.

Ifølge Verdighetssenteret håper at utstillingen blir en vandreutstilling.

– I tillegg jobber scenekunstkompani Kompani Krapp også med tekstene. De skal lage noe basert på dem etter hvert, sier Jones.

Hun forteller at det aller viktigste formålet med denne utstillingen er å vise at mennesker som lever med demens fortsatt er viktige bidragsytere til samfunnet, samt samle generasjonene. 

– Jeg ante ingenting om hva barna kom til å lage. Jeg er så imponert og rørt over hva de har fått til. Når alt dette blir satt sammen med de eldres tekster, samt bildene og fotografiene som de er basert på, blir dette veldig kraftfullt, sier Hanne Jones.

Litt fakta

  • Verdighetssenteret er en stiftelse. Deres mål er at alle skal få en verdig alderdom.
     
  • Timeslips ble utviklet av professor i teatervitenskap og demensforsker Anne Basting på slutten av 1990-tallet.
     
  • Over flere tiår har hun bidratt med kunnskap om hvilken plass kunst og estetiske arbeidsprosesser kan ha i livene til personer med demens.
     
  • For Basting ble fokuset skiftet fra erindring til fantasien. Forestillingsevnen. Fordi hun opplevde at fantasien og forestillingsevnen var en ressurs mange hadde tilgang til og glede av langt ut i demensforløpet.