Gå til sidens hovedinnhold

Helsevesenet er blitt et ufølsomt maskineri

Ja, det er tonnevis av kompetanse i helsevesenet, men finnes det noe så enkelt som evnen til å lytte?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nasjonal dødsårsaksregister for 2018 viser det at i alt ble begått 674 selvmord her i landet. Av disse var det 202 kvinner og hele 472 menn. Dette tallet har vært stigende de siste årene. Ikke siden 1988 og 1991 har det vært så høyt. Den største økningen ser vi blant menn fra 2017 til 2018, en økning på 17,4 prosent. I tillegg har det aldri vært så mange kvinner som har tatt sitt eget liv. Noen gang! Dette er tallene. Dette er krisen. Dette er dagens Norge.

Mens helsevesenet blir stadig bedre ifølge mange, der økt kompetanse er i vinden, der det aldri har vært flere med både master, doktorgrader og høy utdannelse og faglig kompetanse. Der det pøses på med midler til videre- og etterutdanninger, har altså man ikke nådd frem til å forhindre at så mange tar sitt eget liv. Hva skjer?

Man trenger muligens å stoppe opp litt. Kanskje et ørlite realitetsorienterende og selvransakende blikk på seg selv er det som trengs i helsevesenet? Ja, det finnes tonnevis av kompetanse, men finnes det noe så enkelt som evne til å lytte? Til å være der for dem som sliter, og forstå at kunnskap betyr ikke noe særlig hvis du ikke kan gi litt av hjertet ditt?

Helsevesenet er etter min mening delvis blitt til et mekanisert og i mange tilfeller ufølsomt maskineri. Som system altså, ikke som det den enkelte gir. Det er mange som er svært dyktige og gir av seg selv ofte mer enn det som kreves og utover det som er gitt retningslinjer for. Det er bare ikke tid til å nå alle. På grunn av manglende ressurser er det ikke alle som kan prioriteres, og man har kanskje da lett for å havne i en situasjon der svaret er «ta en lykkepille og ring meg på mandag».

Man skal vite at de gode hjelperne finnes der ute. Noen ganger må man dessverre bare lete litt etter dem. Men man skal jo ikke oppleve at man må lete etter forståelse, skal man? Er det slik vi vil ha det?

Mye faglig kunnskap kan aldri erstatte et annet menneskes genuine interesse og forståelse av slike problemer. Det å bli møtt av slike er for mange et videre dytt i feil retning. Mennesker, og da særlig menn, trenger å bli møtt av noen som forstår, som har sammenligningsgrunnlag og som ser deg. Ingen trenger å bli møtt med bablende analyser av ens indre tankegods, når det enkleste ofte er det beste. Man trenger å bli sett, hørt og forstått.

Symptomfokuset i det norske helsevesenet er skremmende når vi setter det opp mot psykisk sykdom. Man må etter min mening ha et veldig mye større fokus på forebygging, samt fullgod behandling av årsaker i stedet for kun å dempe symptomene. Vi trenger behandlere med livsforståelse og evne til menneskelig innsikt mer enn doktorgrader og master innen ditt og datt, selv om basiskunnskap også er svært viktig.

Vi er knallgode på akuttmedisin, men når akuttfaser er over, så svikter det for ofte. For mange føles det som en evig runddans i systemet. En runddans som gjør folk sykere, ikke friskere. Det er synd at helsevesenet, etter min oppfatning, er kommet inn i et spor som er for mekanisert, økonomistyrt og for lite personlig. Det å forstå at åpenhet er en viktig nøkkel for å bryte tausheten, er livsviktig. Å rette kritikk mot det som ikke fungerer er livsviktig. Det å gjøre psykiske lidelser synlige, er livsviktig.

Jeg skal innrømme at jeg er redd for å kritisere et system jeg selv er en del av. Det å ytre sine meninger er for meg åpenhet. Åpenhet om og diskusjoner rundt dette temaet bør være en naturlig del av samfunnet vi lever i. Kun da kan folk få endring. Kun da kan vi belyse hvorfor statistikken er slik den er og stigende. Kun da kan vi faktisk få satt åpenhet på dagsorden. Kun da kan vi få stemmer ut der som bygger tillit til dem som sliter. Kun da kan stemmer som taler systemet imot der systemet ikke fungerer godt nok, få aksept og spillerom til å være en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Kanskje kan vi da møte mennesker med tid og respekt nok til ikke å titte på klokken. Kanskje man da kan få til et system som prater med mennesket, ikke pasienten. Kanskje man da for alltid kan kvitte seg med frasen «ta en lykkepille og ring meg på mandag».

Det finnes svært god hjelp å få. Derfor er det enormt viktig å aldri gi opp. Hvis du møter motstand, så ring andre psykologer, psykiatrisk sykepleier, akuttmottak og andre. Ring kommunens hjelpeapparat. Ring til krise- og hjelpetelefonen. Snakk med hjelpeapparatet og snakk med dine venner eller familie. Aldri gi opp livet fordi du møter deler i systemet som ikke virker. Åpenhet og samtaler er gull verdt i en prosess der du går fra mørke til lyset. Hjelpen finnes. Aldri gi deg i søken på et godt liv. Det finnes et lys. Alltid!

Innlegget ble først publisert i en lengre versjon på forfatterens blogg «Hverdagsaktiv».

Kommentarer til denne saken