Gå til sidens hovedinnhold

Heltene i psykiatrien

Jeg trodde det var ungdomsproblemer. Så fikk datteren min sin første psykiske diagnose. Hun vil aldri frå et A4-liv, men det betyr ikke at det ikke er et godt liv.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Alle er vel av og til bekymret for om barnet sitt ikke har det bra, eller ikke kommer til å få det. De fleste har drømmer og håp om at barna både skal sette seg mål i livet og klare å oppnå i alle fall noen av dem. Jeg er ikke den som bekymrer meg mest. Jeg hadde i hvert fall aldri tenkt tanken på at et av barna mine skulle få alvorlig psykiske problemer og et liv så hinsides unna det jeg før anså som et godt liv.

Er et godt liv skole, venner, familie, jobb, penger, status og opplevelser? Nå tenker jeg at et liv der en føler seg trygg og der mestring, aksept og tilhørighet til en eller flere, er et godt liv.

Jeg har et barn som har vært sosial, morsom, kreativ og sprudlende. Helt til litt inn i tenårene. Det ble utvilsomt en brå overgang da livet ble fylt med angst, stemmer, vrangforestillinger, håpløshet og ensomhet.

Det startet med små drypp som virket typiske for det mange ungdommer sliter med. Målet var selvfølgelig å komme seg gjennom den tøffe perioden. Etter hjelp og en utredning kom den første diagnosen. Det er ingen tvil om at det er både tøft og sjokkerende å få høre at datteren din har fått en alvorlig psykisk diagnose. Men med masse fagfolk rundt, fikk jeg håp om at det skulle bli mye bedre, kanskje helt bra igjen.

Les også

Jeg glemte meg selv

Hadde det bare vært så enkelt at man kunne finne rett behandling eller medisin. Men et menneske skal takle det og samtidig jobbe hardt med sin redsel og sine forestillinger om seg selv og alle rundt seg. Det har vært en kronglete vei. For henne er ikke skolegang, jobb, eller å ha venner rundt seg et nært mål. Målet er ganske enkelt å finne trygghet og glede.

Jeg er smertelig klar over at det er finnes mange som ikke får den hjelpen de trenger, eller som faller utenfor systemet. Folk med psykiske lidelser har ofte veldig kompliserte og sammensatte problemer. Jeg kjenner foreldre som opplever at det egentlig ikke finnes noe godt tilbud som passer til det deres ungdom sliter med. Det er hjerteskjærende å høre hvordan dette påvirker både den unge og familien rundt.

Det er fullt forståelig at en del er kritiske til deler av systemet. Det er helt opplagt at det er altfor få ressurser. Kommunene bør investere mye mer i de verdifulle barna våre som ikke klarer å ta vare på seg selv.

Men samtidig er jeg takknemlig for alle de flotte menneskene i psykiatrien vi har møtt og som har betydd så mye på den veien vi har gått til nå. Uten all hjelp, hadde det ikke vært mulig å holde hodet over vannet for datteren min, eller for alle oss rundt. Det finnes dem som ikke skjønner, eller som virker uinteressert, men det finnes så utrolig mange flinke folk som har innsikt og erfaring med ungdommer med lignende problemer.

Les også

Jeg kjenner meg utenfor samfunnet

Jeg har aldri latt meg imponere av noens tittel eller status. De som imponerer er de som viser at de virkelig bryr seg. De som aldri gir opp selv om det kan virke håpløst. De som er kreative og prøver å nå inn. De som får henne til å smile selv om hun opplever en håpløs dag.

Det finnes folk som brenner for at nettopp min datter skal ha en god dag. Jeg har opplevd at noen kommer inn på sin fridag for å gjøre noe ekstra hyggelig for henne.

Det er rørende, og i hvert fall ikke noe man forventer!

Selv om min datter aldri kommer tilbake der jeg håpet at hun ville være, så spør jeg meg selv: Hvordan synes hun at hun har det nå? Er hun fornøyd med situasjonen? Til tross for mange utfordringer, så kan hun ikke tenke seg å være på et annet sted enn nå. Hun føler seg tryggere enn på mange år. Hun bor i et åpent bofellesskap hvor det er ansatte til stede hele døgnet. Ikke alle er så heldige.

Jeg takker de som så behovet hennes og som kjempet for henne. Hun har sin egen leilighet hvor hun lager mat, betaler regninger og administrerer sin egen medisin. Hun opplever mestring over å ha litt kontroll over livet sitt – små, men viktige steg.

Hun er fremdeles ikke klar for kontakt med venner og har ikke mye kontakt med så mange i familien. Men de ansatte tar henne med på turer, kafebesøk, kino og musikkterapi.

Les også

Jeg trodde jeg var egoistisk som ønsket meg barn

Heltene kunne vært psykoseteamet på Haukeland, psykiateren på Sandviken som aldri ga opp håpet, eller en av mange pleiere og assistenter som gjorde en ekstra innsats. Den virkelige helten er hver og en av de unge som kjemper tappert gjennom hver dag. De som har innsett at deres liv aldri kommer til å bli helt A4.

For meg er dette selvsagt min datter som til tross for alle utfordringer møter meg med et smil hver gang jeg besøker henne. Et godt liv for henne er kanskje litt annerledes enn først tenkt, men et godt liv har forhåpentlig begynt å spire med god hjelp av mange rundt henne.

Innleggsforfatteren er anonymisert av hensyn til familien. BA kjenner hennes identitet.

Kommentarer til denne saken