Det er stille i drosjen. Sjåføren kjører så fort han kan mot Lubycza Krolewska, nær grensen til Ukraina, og skolen Jana Sobieskiego. Den ligger kun 15 kilometer fra landet som nå kjemper mot invasjonen.
Utenfor skolen treffer Ivan Valeaev de første som skal være med til Bergen. Han begynner å snakke på russisk for å gjøre seg forstått og får kontant beskjed:
- Hallo, du snakker okkupantens språk.
Kommentaren er ment som en spøk. Likevel er det lite populært å snakke russisk blant de ukrainske flyktningene.
Må lete inne i gymsalen
Der inne vet han at det sitter en bestefar, en mor og en gutt og venter på å bli hentet. Ivan vet ikke etternavnet deres. I kaoset må han be vaktene om å rope opp at vi er der for å hente noen som skal til Bergen.
Det kan bety problemer. Mange venter på å komme seg videre, og Valeaev vet ikke om han får trøbbel i leiren eller ikke.
Han griper mikrofonen og roper ut i gymsalen. Mange øyne retter seg mot ham med håp i blikket.
En eldre mann kommer løpende mot ham. Victor fra den ukrainske byen Krivoy har tårer i øynene. Han har ventet på Ivan.
– Endelig skal vi til Norge
– Norge, sier han og legger til:
– Os. Jeg har bodd i Os. Der kjenner vi folk.
Han fører tolken fra Tide-bussene bort til datteren Valentina og sønnen Ivan (11).
– Enda en Ivan, utbryter Valeaev og stråler.
Han er overlykkelig for at han fant dem så raskt.
Inne i gymsalen er forholdene gode. Men det er trangt. Over alt sitter, står og ligger mennesker som har flyktet fra hjemlandet, hjembyen og alt de eier.
En kvinne kommer med to svære hunder i gangen. Menneskene på flukt har tatt med seg det kjæreste de eier, og husdyrene sine. Mange sliter med å forlate dem.
Fikk dra fra kaoset
Vi må være raske. Det er ikke lov å ta bilder inne i gymsalen. Politimannen som vokter døren har glitt klar beskjed. Likevel får vi lov å filme familiens gjensyn med redningsmannen som skal hente dem hjem til Bergen.
– Nå skal vi til Norge, sier bestefaren og bryter ut i gråt.
På hodet bærer han en lue med det norske flagget på. Den lille familien er slitne. De kaster seg rundt og pakker det lille de har med seg.
Utenfor står det flere hundre ukrainske flyktninger. Noen sover i bilene sine. Matpakker ligger på taket. Det lukter grill i hele skolegården. Her får flyktningene mat og tepper. Vaktene passer på at alt går som det skal, både politi og frivillige jobber iherdig for å gjøre det mest mulig komfortabelt for alle som kommer.
Telefonene renner inn hos Ivan Valeaev. Han har nettopp tatt en tung avgjørelse. Hans mors plass må byttes ut med et sykt barn. Med tårer i øynene tar tolken avgjørelsen. Mor får ikke bli med. Han er nødt å prioritere barna.
– Det er slik det er, sier den rumenske bergenseren.
Den tunge avgjørelsen blir raskt flyttet bak i rekken av nye telefoner og meldinger fra desperate mennesker på flukt.
2000 amerikanske soldater
Drosjen venter utenfor skolen. Han vil ikke ta mer betalt enn det taksameteret sier. Historiene florerer om folk som henter flyktninger for å kreve store summer for turen. Denne drosjesjåføren vet hva han bidrar til.
Han forteller at vi passerer den lokale flyplassen. Der er 2000 amerikanske soldater stasjonert. Drosjesjåføren forteller at de ankom for noen dager siden.
På veien til motellet der bussene venter, blir det stille i bilen. Det er som om verdens problemer blir lagt igjen på skolen. Kaoset og flukten nærmer seg en ende. Nå venter en lang, men litt tryggere tur tilbake til Norge og Bergen.
Flyktningstrømmen har fått et navn: Victor, Valentina og Ivan.