På en forlatt parkeringsplass bare noen hundre meter fra grensen til Ukraina venter de som skal få være med bort fra krigen og hjem til Norge.

Det er bare noen timer siden den første store gruppen med flyktninger blir hentet i grensebyen Zamosc.

Passasjerene på plass

Mannen med listen over alle som skal få være med hjem, Ivan Valeaev, har plassert den ene bussen noen hundre meter fra den ukrainske grensen.

Den andre bussen venter lenger inne i Polen. Den har allerede fylt plassene med ukrainske flyktninger.


Ut av den tilsynelatende tomme parkeringsplassen dukker det opp den ene gruppen etter den andre. De fleste kvinner med små barn. Noen ungdommer har reist alene. En etter en tar de sin plass inne på bussen.

Mens vi venter på den siste passasjeren, som har meldt at hun kommer litt for sent, går vi bort mot grensen, som ligger en halv kilometer unna.

Der inne er det rolig. Mennesker som deler ut mat, klær og trøstende ord står klare for å ta imot de som kommer gående over grensen. Det polske politiet står der som sikkerhet for at ingen skal utsettes for mer enn det de har gjennomgått i hjemlandet.

Varebiler med matservering står på rekke og rad bortover mot grenseovergangen. Fotografer og journalister fra hele verden tråkler seg forsiktig mellom flyktninger, hjelpearbeidere og polske myndighetspersoner.

Jakten på krigens ansikt

– De kommer om natten, sier den islandske fotografen Páll Stefánsson.

Han har reist langs grensen i flere dager, og er på jakt etter noen få fotografier til før han kan fullføre nok en fotobok.

Rundt et lite bord står Natalie. Hun holder på datteren Ira. Tvillingsøsteren Jana ligger i en vogn omgitt av tepper de har fått av hjelpearbeiderne.

Tvillingene er ni måneder gamle. Før de har fylt ett år har de blitt flyktninger. Storesøster Alexandra kikker opp på meg. Seksåringen har ikke noe å si. Men blikket hennes forteller mer enn tusen ord.

Pappa Alexandr kommer tilbake til familien sin. Han forteller at de har flyktet i tre dager.

– Vi kjørte hit og ønsker å bli i Polen, sier trebarnsfaren.

Han forteller at de måtte la foreldrene være igjen i byen Krivoy Rog. Han orker ikke å snakke om det. Vi lar dem være. Krigens konsekvenser trenger ikke ord. Den har vist sitt ansikt, der rett over grensen.

Går tilbake for å lete

Tide-bussen begynner å fylles opp. Rundt 20 mennesker sitter på hvert sitt sete. Det er rolig her.

Ivan får høre om familien på fire som står ved grensen. Han kjenner godt til navnet på hjembyen til den lille familien.

– Krivoy Rog er min hjemby. La oss hente dem, sier han og småløper bortover mot grenseovergangen.

Det er begynt å bli mørkt ute, og mye kaldere i luften. Familien vi leter etter er borte. De har kommet seg videre.

Ivan gir opp jakten etter flere mennesker som kan være med hjem til Norge. De som sitter i bussen har ventet lenge nok.

Når motoren starter er det en lettet gjeng som setter opp fart og snur nesen hjem – i hvert fall for en stund.

– Jeg er litt spent. Jeg har tenkt på at det kommer en telefon fra noen som skulle vært med, som vi ikke har med, sier Ivan.

Han er likevel lettet for at det gikk så bra som det har gjort helt ved grensen.

Gleden varte ikke så lenge. Ti minutter etter at bussen har vend nesen fra grensen, får Ivan Valeaev telefonen han fryktet. Noen er gjenglemt. Bergens Tidendes journalist Frode Bjerkestrand kjører en leiebil rett bak bussen. Han setter jobben til side og kjører Ivan mot flyktningene som står tilbake.

En halvtime senere kommer en sliten kvinne og hennes sønn om bord på bussen. De klarte å komme seg med.

To busser er på vei fra Polen mot Norge tirsdag kveld, med 117 ukrainske mennesker om bord, to tolker, to medics, fire sylskarpe bussjåfører og to trøtte bladfyker.