Vi vil ha mer av dette!

– Det burde vært flere arrangementer i byen, noe gøy som genererer møteplasser der vi kan være sosiale. Slik som Julemarkedet. Med gratis sitteplasser! Gjerne på Festplassen, slik som Julemarkedet.

Jenter (13)

Glade guttedager i Skuteviken

– To ganger i uken la renovasjonsverkets bossprammer til ved Skuteviksbryggen. En ubeskrivelig «vellukt» la seg over bydelen, en odør av ubestemmelig sammensetning, en aroma som selv stedets katter ikke syntes å sette særlig pris på. De eneste som egentlig hilste den illeluktende prammen velkommen, var vi gutter. Den ga oss avkobling fra hverdagens trivielle virkelighet. Dessuten rommet den en sann mengde rariteter som ikke så rent sjelden kunne omsettes i klingende mynt.

Renovasjonsmennene delte ikke vår begeistring. De ønsket oss egentlig pokker i vold, og det hadde sine grunner. Vi gikk ikke av veien for å naske til oss det de i mange svettende formiddagstimer hadde samlet på sine respektive gjemmesteder. Vi utviklet etter hvert en fantastisk teft når det gjaldt å oppdage disse stedene. Det resulterte iblant i kraftige rapp over baken eller en lusing, hvis de fikk tak i oss. I flere dager kunne vi holde oss på respektfull avstand, like til fristelsen igjen ble for stor og livet i gaten nesten tok livet av oss med sin kjedsommelighet.

Det var ikke få ting godtfolk kunne skille seg av med. Nærmest alt mellom himmel og jord lot seg plukke frem. Noe defekt og uten verdi, annet så godt som nytt og i full brukbar stand.

På heldige dager kunne det være storinnrykk hos skraphandlerne. Med sitt fags utspekulerte snedighet fikk de lurt til seg mangt og meget til spottpris. Men vi hevnet oss når anledningen bød seg. Klarte ikke skraphandleren helt å skjule sin begeistring, skrudde vi prisen i været og truet med å gå til en annen. Det førte som regel til et vellykket resultat – for oss. Særlige sammvitighetskvaler led vi ikke. Vi visste så altfor godt at skraphandleren ikke kom til å dø sultedøden av den grunn.

Det første virkelige varpet gjorde jeg en morgen tåken lå som en grøt over prammen og Byfjorden. På bryggekanten hadde en eller annen lagt noe til side for senere beskuelse. I et behendig øyeblikk fikk jeg nasket det til meg, og som om en viss mann var i hælene på meg, satte jeg kursen mot Skutevikstorget. Vel anbragt i en kjellerhals, tok jeg en titt på fangsten. Det var en skrivemaskin, som gjennom mitt ukompetente og ufaglærte blikk syntes forbausende hel.

Jeg beholdt den i to dager, og forsøkte til og med å bruke den. Resultatet ble etter min egen oppfatning ikke så ille, men lærer Jacobsen på Sandviken skole syntes ikke særlig om at jeg gjorde hjemmeleksen på den.

Den tredje dagen tok jeg skrivemaskinen med til en av skraphandlerne jeg hadde handlet en del med. Med briller som lutet tungt over neseryggen og et blikk fylt av breddfylt av konsentrert likegyldighet, sa han: – Eg vikke ha an.

I første omgang lot jeg meg lure, og ytret et spakt ønske om i hvert fall å få en femmer for herligheten. Deretter beskrev jeg skrivemaskinens fortreffeligheter og finesser som i det minste måtte være verdt det tidobbelte.

Helt uanfektet lot han skråen bytte plass i munnen og foreslo en krone.

I ren indignasjon marsjerte jeg mot døren, og han sa: – Skitt la gå, to kroner då.

Jeg fant kvikt ut at jeg kunne ta et par skritt til, i håp om et høyere bud. Det lot heller ikke vente på seg.

– Din valp, sa han. Tre kroner, men ikke et rødt øre mer.

Da forsto jeg at skrivemaskinen i det minste måtte være verd en tier. Jeg gikk til en annen skraphandler og sa: Olsen ville gi meg ti kroner for denne skrivemaskinen. Jeg vil ha tolv. Kjøper du den?

Han tittet på skrivemaskinen. Slo på tastene, snudde den opp ned, slo igjen på tastene, og sa: Han er ikke verd en femmer en gang!

Glimtet i øyet avslørte ham imidlertid og med selvsikker besluttsomhet valgte jeg å ta i bruk min ufeilbare taktikk. Jeg var kommet like bort til døren da han sa: – Du får en tier, men då taper eg penger på an.

Jeg lot ham få maskinen og med millionærens umiskjennelige holdning forlot jeg skraphandlerbutikken. Dagen etter var jeg like blakk. Jeg tapte hele formuen i det forbudte spillet poker. Men jeg hadde i det minste opplevd noen ualminnelig spennende timer.

Gustav Gundersen

Unge vektere

– Jeg har sett på mange sentre at det er veldig unge vektere. Åsane Storsenter har veldig unge, det ser ut som de akkurat har kommet ut fra 9. klasse, og mange har unge damer som vektere. Jeg ville heller hatt litt kraftigere vektere, ikke små, spinke unge. Jeg hadde ikke følt meg trygg på å jobbe på disse sentrene med så unge vektere.

BA-leser

Svar: Vår leverandør av vektertjenester sikrer god og nødvendig opplæring av vårt vekterteam, og alle våre vektere er godkjent i henhold til Lov om vaktvirksomhet. Dvs. at de må være fylt 18 år, har gjennomført Nasjonal Grunnutdanning for Vektere (NGV) og har en tilfredsstillende vandel. Det vil være kompetansen som helhet som vil være avgjørende for hvilke vektere som settes på hvilke oppdrag, og her har vår leverandør grundige prosesser som ivaretar dette. I tillegg er vår leverandør en lærebedrift, så i enkelte tilfeller vil vi ha lærlinger som følger vekterne på vakt, som en del av sin praksis. Å være lærebedrift er positivt og viktig, – lærlingene er jo som regel yngre, men da alltid ifølge med faglært kollega. Vi har stort fokus på at Åsane Storsenter skal være et trygt og sikkert sted for alle våre besøkende, og vi opplever at sikkerheten er godt ivaretatt hos oss.

Med vennlig hilsen

Nina Schanche Nilsen

Senterdirektør, Åsane storsenter

Plastposer

– Leser om de dyre plastposene. Jeg kjøpte en rull med bossposer. De var ganske billige og passet perfekt i bøtten. Hvorfor ikke sette disse rullene ved kassen i butikken? Jeg vil jo tro de er sterke nok til å bære varer i.

Forbruker

Donald Duck på nynorsk

– Viser til Summetonen 11.01.23 og at BA-leser trolig ikke har sett det fantastiske Donald-bladet Eggemysteriet fra 1963.

Hilsen Ragnhild Hatleli

Tuber i ny drakt

– I skrivende stund legger jeg merke til at tuben med rekeost er holdbar til desember 23. Den har også en QR-kode som leder til en nettside med informasjon om emballasjen og hvordan den kan resirkuleres. Administrerende direktør Kristine Aasheim i Kavli uttalte til Nettavisen i februar 2022: målet deres var at alle favorittubene skulle ha ny drakt innen utgangen av året. De tidligere tubene har vært brukt gjennom 93 år. Det er sikkert mange med undertegnede som har slitt for å få innholdet ut av tuben uten å bruke den lille nøkkelen til løsningen på problemet. Til tross for ny tube har jeg store problemer å få skrudd opp – og ut innholdet uten at tuben vrenger og krøller seg. Simpelthen klarer jeg ikke uten store smerter i hendene å få til en «veldreid» og pen drakt. Vår tids emballasjeinnovasjon skal redusere belastning på kloden vår og gjøre jobben enklere med å tømme tubene før kasting. Aluminiumstubene er resirkulert og kan resirkuleres. Energibesparelsen fra de gamle tubene til dagens er inntil 70 % lavere CO2-utslipp per tube. Selv tar jeg godt vare på nøkkeldingsene mine. Tannkremen jeg bruker er i «plastdrakt». Av væremåte er jeg ikke storforlangende, men tubenøkler må jeg bare ha.

Ingjerd Hatland, sentrum

Selvmål

– Fint at «Tippekampdetektiven» (7/1) bekrefter mitt minne om spilleren som scoret 2 selvmål og 2 «riktige» mål.

Men jeg skrev ikke at det var TV-kamp. Husker at jeg heller ville sett «selvmålkampen» enn den som faktisk gikk!

Tippekamp-veteran

Les flere summetoner her: Tiden er ikke inne for kveldsåpne barnehager