Ja, jeg er bergenser og har derfor kanskje lettere for å la meg rive med av en dokumentarserie om en yrkesgruppe i fødebyen min. Men du skal være både følelsesløs og overnegativ av legning om du ikke lar deg engasjere av «110» på NRK 1 og NRK TV for tiden.

Makan til bra TV er det lenge siden jeg har sett produsert i Norge. All honnør til NRK Vest!

Jeg vet ikke hva det er med brannkonstabler, men de kan langt mer enn å slukke branner. Og de er, i alle fall de fra stasjonene i Bergen, de fødte TV-personligheter. Selvsagt er det lettere å lage TV om en yrkesgruppe som har som hovedoppgave å redde liv og forhindre katastrofer. Men det er liksom noe ekstra med disse brannfolkene, også når de bare snakker til kamera i udramatiske situasjoner. De er ekte, og de gir seg ikke ut for å være noe annet enn det de er.

Den ene teite realityserien etter den andre har mye å lære av disse kvinnene og mennene. Om det er hel- og halvkjendiser som bor på en gård en periode, gjør farefulle ting, leker vernepliktige soldater eller har gymtimer foran kamera, så merker seerne at de er kunstige og spiller opp for publikum. Og da blir det ofte bare plumpt og dumt, uansett hvor mye ukjente tryner østpå er blitt solgt inn som kjendiser.

Slik er det slett ikke i «110». Her er det ikke mye skuespilleri. Vi seere er vitne til at ekte mennesker gjør sin meget spesielle jobb. Og det fenger.

Gjennom de episodene jeg har sett av «110» har jeg både ledd, følt spenning og kjent tårene trille nedover kinnet. For du lar deg rive med når veltrente og tøffe brannfolk rykker ut etter følgende melding: «En tre år gammel jente har satt fingeren fast i et sluk». Og du kjenner inne i deg at de staute karene virkelig bryr seg. Spesielt da treåringen hylskrek og slett ikke ville at konstablene skulle rote nede i vasken og kanskje gjøre smerten i fingeren enda større.

Som TV-seer forsto du virkelig at tøffingene i uniform selv har småbarn, og ikke hadde noen som helst problemer med å sette seg inn i den fortvilte situasjonen til den lille jenten og hennes maktesløse mor.

Jeg innrømmer det glatt: Jeg gråt da jeg bevitnet den flotte seansen. Menneskeligheten fra brannfolkene fikk frem de første tårene. Og medfølelsen for hva treåringen gikk igjennom, fikk det nesten til å flomme. Det var da også dramatisk en stund. Klarte konstabelen å skjære løs stålet i sluket uten å skade den lille fingeren ytterligere? Det var ikke bare mor, far, søsken og brannfolk som pustet lettet ut da fingeren var løs uten store skader! Og dramatikken var sann. Sånt blir det godt TV av.

Selvsagt er det et sjansespill for TV-produsentene å satse på en lang rekke episoder fra virkeligheten om brannfolk i Bergen. Hva om det ikke brenner? Hva om det ikke skjer noe annet dramatisk?

Det har vist seg at i en by av Bergens størrelse skjer det mer enn nok innenfor området til hovedbrannstasjonen på Nygårdstangen og stasjonene i Fana, Arna, Åsane, Laksevåg og Sandviken til at et TV-team får mer enn nok til å skape gode programmer. Dessuten er det også svært interessant å få innblikk i det forebyggende arbeidet, beredskapen og hvordan hverdagen til en brannkonstabel er. (Ja, det heter ikke lenger brannmann. Det har aspirant Lisa Skogeng, og de få andre kvinnene som har fått innpass i det en gang så typiske manneyrket, ettertrykkelig prentet inn hos TV-seerne.)

Les også: Jo, vi trenger de norske krigsfilmene

Jeg aner ikke om et skikkelig frieri, høyt oppe i Simon Snorkel på Skansen, var gjort for å glede TV-seerne. Uansett viste seansen at det er veldig godt vennskap brannfolk i Bergen imellom. Og at de som tjenestegjør er veldig glad i den farefulle jobben sin. For oss med skarre-R gjorde det heller ikke noe at vi fra høyt der oppe over Skansen fikk panoramautsikt over den byen vi er så glad i.

I det hele tatt blir TV-seerne godt kjent med Bergen gjennom «110». Dessuten lærer vi at det faktisk er veldig viktig for brannfolk å kjenne byen sin. Også de stedene det er svært utfordrende å komme til. Da må man være forberedt på hvilke utfordringer som venter. Skal vi tro «110» er de under de spesielle hjelmene så absolutt det.

Jeg har latt meg imponere, engasjere og har applaudert over hvor dyktige brannfolk vi har i denne byen. «110» har vist det, enten det var fare for en gasseksplosjon på Zachariasbryggen eller en brann et annet sted. De er så absolutt opptatt av sikkerhet, og å ta vare på hverandre, men det er pinadø farefulle oppdrag de har, hverdagsheltene mellom de syv fjell.

Dessuten varmer det å se hva de tar seg tid til når det ikke brenner. For eksempel redde en svane som sitter fast i isen i Nordåsvannet eller en katt bak en varmtvannstank.

Jeg har selv opplevd hjertevarmen, da fem brannfolk rykket ut fra Fana brannstasjon for å redde katten vårt ned fra en tre i sommer. De var akkurat slik brannfolkene fremstår i «110», og jeg vil faktisk gå så langt å si at du virkelig går glipp av noe godt hvis du ikke får denne serien med deg.

Les også

Bergen har blitt skånet for idiotiske navn, med ett grusomt unntak