– Jeg var så forbrent at det hang skinnfiller fra armene

Egil Storesund var førstemaskinist på skipet Mia Margrethe under Golfkrigen. Til tross for at Norge var en nøytral part i krigen, ble det norske skipet angrepet av iranere sommeren 1987. Storesund ble svært forbrent under angrepet, men kom utrolig nok fra hendelsen uten varige mén. Nå forteller Storesund sin historie i BA og i boken «Norske sjømenn i krig og terror».

Egil Storesund var førstemaskinist på skipet Mia Margrethe under Golfkrigen. Til tross for at Norge var en nøytral part i krigen, ble det norske skipet angrepet av iranere sommeren 1987. Storesund ble svært forbrent under angrepet, men kom utrolig nok fra hendelsen uten varige mén. Nå forteller Storesund sin historie i BA og i boken «Norske sjømenn i krig og terror». Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Som sivil sjømann ble Egil Storesund nesten drept under Golfkrigen. Nå forteller han sin historie.

DEL

Egil Storesund var førstemaskinist på et av mange norske skip som reiste inn og ut av den krigsherjede Persiabukta under krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet.

De norske skipene hadde til oppgave å frakte olje ut og inn av bukten. Men selv om Norge var en nøytral part i krigen, ble de norske skipene angrepet fra begge krigspartene i et forsøk på å spre frykt og svekke fiendens økonomi.

– Vi var klar over faren med å reise dit, men du tenkte gjerne ikke så mye på det. Det var et vanvittig samhold på båten som gjorde at vi likte å reise og være der. Og når en var yngre var det spenning og penger, men det var samholdet som var det viktigste, forklarer Storesund.

Han har aldri fortalt sin historie offentlig før, men nå forteller han den både til BA og i boken «Norske sjømenn i krig og terror».

Angrepet av Iran

Lenge gikk det bra for Storesund og hans båt og mannskap. Men på Storesunds siste tur i Persiabukten, den 26. juni 1987, var det slutt på alt hell. Iranske kanonbåter gikk til angrep like etter midnatt.

– Jeg lå i lugaren, klar som et egg. Så var det noen voldsomme smell, og da skjønte jeg egentlig hva som var på gang, forteller Storesund om starten på natten han aldri vil glemme.

Oppe på dekk fikk Storesund feilaktig beskjed om at kanonbåtene var vekke, og han gikk ned i maskinrommet for å starte opp flere hjelpemotorer.

– Jeg var nesten kommet ned til kontrollrommet da jeg så en ny rakett kom inn gjennom skutesiden. Da fikk jeg på meg en del fosfor, og den får du ikke til å slukke.

I fyr og flamme

De iranske kanonbåtene var tilbake, og like etterpå kom enda en rakett smellende inn fra siden. Den ene raketten hadde truffet en oljetank, og maskinrommet var forvandlet til et inferno av flammer og røyk.

På dette tidspunktet sto klærne til Storesund i full fyr, og han skjønte at han måtte komme seg ut av maskinrommet.

– Men jeg kom meg ikke ut. Det var et svært panikkhåndtak over døren, og jeg klarte ikke å trykke den ned. Så jeg gikk opp på en kjele og hoppet to-tre meter ned på stangen, og da åpnet døren seg. Jeg og flammene fløy ut, skildrer Storesund.

Deretter fikk Storesund vrengt av seg de brennende klærne og kom seg opp på dekk. Nå kunne Storesund se at huden var brent vekk på store deler av kroppen, og han så rett inn til kjøttet.

– Jeg var så forbrent at det ene øyet ikke gikk opp, og det hang skinnfiller fra armene, men det fantes ikke vondt. Ikke i det hele tatt. Det er en kombinasjon av at skinnet er lammet, også har du et sinnssykt adrenalin. Kroppen fungerte helt fint, bedyrer Storesund.

I sikkerhet

Oppe på dekk ble de beskutt av iranerne.

– Vi prøvde å gjemme oss, men de skjøt i ett bankende kjør med mitraljøser, forklarer Storesund.

Likevel klarte han og resten av den omtrent 23 personer store besetningen å komme seg til to dekkshus hvor de var i sikkerhet.

– Da sa jeg til de andre at de måtte ta seg av meg. For da kom smertene, sier Storesund.

Storesund var den mest skadde på båten. Han ble først lagt i et provisorisk badekar laget av en presenning og isvann for å kjøles ned, samtidig som han fikk morfintabletter og morfinsprøyte.

En av messepikene strøk ham over håret, men ble sjokkert da hele hårmanken og underhuden fulgte med hånden hennes.

Angrepet stilnet etter en stund.

– Jeg synes synd på de som var rundt og hjalp meg. De så på dette vraket som jeg var. Det må ha vært tøft for dem, helt sikkert, sier Storesund, som forklarer at han selv var ganske rolig, til tross for de voksende smertene i kroppen.

Påkjørt av indisk skip

Deretter skjedde noe helt uforståelig.

Mens skipet lå i full fyr og drev i havet, og besetningen tok hånd om hverandre etter det brutale angrepet, kom en indisk tankbåt i full fart og kjørte rett inn i siden på Mia Margrethe.

– De må ha vært bevisstløse i det styrhuset. Det må ha skjedd noe forferdelig der. De kjørte bare rett inn i en båt som lå i brann. Hva som har foregått der er helt ubegripelig. Men så forsvant de bare, forteller Arild Einar Syvertsen, forfatteren av boken hvor Storesunds historie også står på trykk.

– Hvis jeg skal fortelle at jeg har vært med på dette - først blir du skutt i brann og så påkjørt av en annen båt – så tror ikke folk på deg. Så det er bra dette nå blir dokumentert, sier Storesund.

Unngikk varige mén

16 timer etter angrepet var Storesund hentet av et amerikansk helikopter og flydd til et sykehus i Saudi-Arabia hvor han ble operert. Etter to-tre uker på sykehus i Saudi-Arabia ble han fløyet hjem til Bergen.

I flere måneder var han bandasjert som en mumie, mens han sakte men sikkert ble bedre og bedre. Faktisk var Storesund tilbake på sjøen bare et halvt års tid etter den grufulle opplevelsen i Persiabukta.

Storesund kom fra hendelsen på best tenkelige måte, da han unngikk varige mén både mentalt og fysisk.

– Jeg har vært vanvittig heldig. En av de som var om bord kom seg aldri ut i arbeid igjen. Nervene var totalt ødelagt. Han satt bare hjemme, og livet ble aldri det samme igjen. Dette var voksne, sindige folk som ikke taklet det. Angrepet preget mange som var om bord i ettertid - det ble tøft for enkelte, forteller Storesund, som selv har levd et normalt liv etter hendelsen.

– Jeg tenker at når du kommer fra noe slikt med livet, helsen og nervene i behold, så er det en opplevelse. Du har vært tett på folk i ekstreme situasjoner, og du må se det som en læring. Du får et litt annet syn på livet, sier Storesund.

Artikkelen fortsetter under bildet:

Det var det norske skipet Mia Margrethe som ble angrepet. Skipet fraktet olje ut av Persiabukta.

Det var det norske skipet Mia Margrethe som ble angrepet. Skipet fraktet olje ut av Persiabukta. Foto:

Forfatteren: – Terroren har blitt fortiet

Arild Einar Syvertsen, forfatter av boken «Norske sjømenn i krig og terror», hørte mange lignende skjebner som Storesunds i sitt arbeid med boken.

For mange av dem ga hendelsene varige mén både mentalt og fysisk. Syvertsen mener de norske sjømennenes terror fra Golfkrigen har blitt fortiet.

– Det er mange av dem jeg intervjuet som fikk beskjed fra noen rederi om å ikke fortelle om det som hendte.

Syvertsen fikk heller ikke tilgang til Norges Rederiforbund sitt arkiv i arbeidet med boken.

– Og dokumenter var unntatt offentligheten av norske myndigheter, så da er det noen som prøver å dempe dette. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt lagt lokk på, sier forfatteren.

Han håper det nå blir debatt.

– Jeg håper på en debatt i kjølvannet av denne boken på hvorfor myndighetene og private aktører delvis har lagt lokk på saken og ikke ønsket omtale om den. De folkene som var der kan få den anerkjennelsen de fortjener, for samfunnet måtte ha olje og gass, sier Syvertsen.

Artikkeltags