Fra han begynte å klimpre på et piano, og startet sin karriere i lære hos Marianne (ja hun fra Gulars), har han aldri stoppet opp.

– Jeg fikk tidlig en stor musikalsk glede og begeistring, sier pianisten. Et avgjørende øyeblikk var på en konsert med Bergen Filharmoniske Orkester, forteller han.

– På den store scenen føltes alt fremmed, men riktig samtidig. Fra å være et barn som var begeistret for piano, ble det større, forklarer han. Christian visste at han skulle bli kunstner.

Grøvlen+Grieg

Fra basen han deler med samboeren i Oslo, er han nå tilbake i hjembyen for å holde konserter under Festspillene.

– Det er en egen følelse med Festspillene når du er fra Bergen. Å få være en del av det betyr mye, jeg er veldig takknemlig, smiler han. På to konserter skal han spille sammen med flere i et kunstnerisk samarbeid. Å spille Grieg på Troldhaugen er stort.

– Haugtussa er etter min mening en av Griegs viktigste verk. Det er et dypt ladet og gripende verk med et budskap, det er en historie om tapt kjærlighet, og samtidig et uttrykk for ensomhet og å føle seg alene, ute av stand til å uttrykke seg, sier pianisten. Det er en følelse han kan kjenne igjen i .

– Jeg både spiller og øver mye alene, uten ører og tilbakemelding. Jeg gir og gir men ingen tar imot, så jeg begynte å dele litt på Instagram, som en dagbok. Det gir påfyll, sier Grøvlen.

Nå har han 30.000 følgere på Instagram som digger klassiske sonetter fra 1800-tallet like mye som ham selv.

 

Hjertets noter

Christian har en større misjon enn å bli størst, best.

– Jeg har mange drømmer, men det må komme innenfra, du må ha noe å melde. Hver note skal komme fra et dypt sted, det er et godt og verdifullt mål, sier 29-åringen. At han har et stjernestempel, tenker han ikke på.

– Jeg vil bare fortsette å spille og nærme meg idealene mine. Om jeg får mulighet vil jeg spille verden rundt når jeg er klar, alt som utfordrer meg selv gjør at jeg får tatt tempen på mitt eget kunstnerskap.

Når han går inn i stykkene han skal fremføre, krever det alt. Det er en verden med stort press.

Han slår et slag for ro. Tid. Det ekte.

– Å øve og å spille er å oppdage. Når jeg oppdager nye ting i musikken vokser jeg, og hva er vel mer spennende enn noe i vekst? Spør han undrende.

– Derfor mener jeg at vi ikke skal søke det «perfekte», men det menneskelige. Alt som har liv er fullkomment, slik jeg ser det.