Gjelsvik skriver: «Jeg vil rett og slett informeres om Sejersteds grunnlag for å hevde at Holberg hadde en homofil eller «flytende» kjønnsidentitet, som han ifølge Sejersted skal ha gitt uttrykk for i skriftene sine.»

Denne formuleringen viser at Gjelsvik ikke har lest intervjuet i Morgenbladet særlig oppmerksomt. Der er begrepet «homofil» eksplisitt holdt utenfor. Jeg prøver å unngå denne misforståelsen. Altså forgjeves. Her må jeg bare vise til Morgenbladet (40-41.22). Jeg mistenker at Gjelsvik i sin opphisselse leser «homofil» når jeg skriver «skeiv». Da blir det forvirring.

Gjelsvik liker ikke et åpent skeivhets-begrep. Noen vil være enige i det, men nettopp denne åpenheten er noe av det som gjør det ukontroversielt å si at Holberg var skeiv. I offentlig debatt gjelder anerkjente definisjoner. «Som identitetsbetegnelse blir skeiv brukt av mennesker som ikke finner seg til rette med betegnelser som heterofil, lesbisk, homofil eller bifil, men som har til felles at de på ulike måter utfordrer normer for kjønn og seksualitet.» (Store medisinske leksikon) Definisjonen er mer omfattende, interesserte bør slå opp.

Åpent, ja, men langt fra meningsløst, for det treffer en nerve i Holbergs forfatterskap. Jeg vil snu på det og si at Holbergs forfatterskap viser relevansen av det åpne begrepet «skeiv».

En annen grunn til at det ikke bare er ukontroversielt, men etter min mening også fruktbart å benytte begrepet «skeiv» (eller engelsk «queer») i forhold til Holberg, er at begrepet historiserer; det bygger på at normer for kjønn, seksualitet og identitet endrer seg kulturelt og historisk. Dette er ikke så lett å se om man ikke kjenner historien, men nettopp derfor kan Holberg ha en pedagogisk funksjon på dette området. Det er en del av min jobb å vise det som er aktuelt og relevant ved klassiske forfattere som Holberg.

En tredje grunn til at det ikke bare er ukontroversielt og fruktbart, men til og med viktig å bruke begrepet «skeiv» her, er at mange fortolkere har sett bort fra at kjønn er et vesentlig tema i Holbergs tekster. Det foreligger en fortielse.

Gjelsvik skriver at jeg «spekulerer uhemmet i Holbergs kjønnslige innretning, etter mine [Gjelsviks] begreper en uvesentlig side ved mannen, en oppmerksomhet som stiller seg i veien for den store litteraten.» Dette er en relevant innvending, og i 200 år har mange Holbergforskere vært enig med Gjelsvik i at man må skille absolutt mellom kropp og tekst.

Jeg er uenig. Jeg tror kroppen betyr mye for hvordan vi oppfatter verden rundt oss og beskriver den. Dette gjelder også koleriske bergensere – som Holberg. Men viktigere: Dette er også Holbergs mening, som han vender tilbake til gang på gang: «Det er Legemet, som gjør meg til non conformist». En slik formulering er radikal, betydningstung, og slett ikke noe alle og enhver kunne rive av seg.

Jeg tror kroppen betyr mye for hvordan vi oppfatter verden rundt oss og beskriver den. Dette gjelder også koleriske bergensere – som Holberg.

Jørgen Sejersted

Jeg mener det skeive perspektivet gir dybde og relevans til forfatterskapet; det står ikke i veien for noe som helst, tvert imot. Noe av det store ved Holberg som forfatter, er den personlige følsomheten for alt som foregår i datidens intense kulturutvikling.

Gjelsvik oppfordrer «professoren til å fremlegge de udiskutable faktaene som gjør det ‘ukontroversielt å si at Holberg var skeiv’». Dette er en ny misforståelse, nå av hva vitenskap generelt er og spesielt kultur- og litteraturforskning. Kulturelle størrelser, som 300 år gammel litteratur, er aldri «udiskutable fakta» i den forstand at meningen gir seg selv. De må fortolkes, og fortolkningen må diskuteres.

Det vil alltid skje i lys av hva vi selv tror og mener, bevisst og ubevisst. Generelt vil man alltid kunne diskutere utvalget av vitenskapelige fakta. Når det gjelder Holbergs tematisering av kjønnsidentitet, var dette også dengang et delvis tabubelagt emne som krever nærlesing. Slike diskusjoner skjer i forskningslitteraturen, ikke i BA.

Gjelsvik skriver: «Jeg lar meg irritere av folk som jukser for å få fortiden til å passe inn i vår tids klisjéfylte fortelling om oss selv.» Dette er en irritasjon jeg deler, men i mine øyne kan en slik anklage dessverre ramme Gjelsvik selv. Jeg betviler hans kjennskap til 1700-tallets kjønnsdebatt, og hans smålige tekst forekommer meg gjennomsyret av kulturelle klisjeer.

Til slutt vil jeg holde fast på at i de 18 årene som har gått siden min første artikkel om Holberg har jeg både forsket på og formidlet mange ulike sider ved forfatterskapet som ikke har med kjønn å gjøre. At pressen (Morgenbladet og BA) nå plutselig viser interesse, får dere journalister sannelig ta på deres kappe. Men det er for så vidt ok, for også Holberg var altså faktisk opptatt av kjønn.