Jeg har ingen statistikk, men en økende bekymring etter å ha jobbet med voldsrelasjoner i over 30 år. De er ikke mange, men de det gjelder betaler en høy pris. Det er ikke bare kvinner, men de er i flertall, og jeg tenker hver gang at en slik sak er en for mye.

Vold binder relasjoner, vold vekker frykt, og frykt vekker behov for tilknytning. Vi søker tilknytning til den som er nærmest og mange ganger er det den som mishandler. Slik blir volden «limet» i relasjonen, og oppegående kvinner (og menn) bli værende i ekstreme og til tider livsfarlige livsforhold. Det er som å «koke frosk». Sett den opp i en kasserolle i kaldt vann og skru gradvis på varmen. Når den har lyst til å hoppe ut er det for sent – den er allerede i ferd med å bli kokt.

En dag pakker hun sammen tingene, tar med seg ungene og drar. Håpet er at nå skal hun få fred og begynne et nytt liv. Hun tenker at det kan gå bra, hun er vant til å ha ansvaret for barna alene, han har ikke vist noen interesse for dem tidligere. Ikke før nå, nå forlanger han delt bosted.

Hun vet det, men ikke de offentlige myndighetspersonene hun snart skal få kontakt med, at hans interesse for ungene handler ikke om dem, men å få kontroll over henne. Han er rasende for at hun kunne finne på å forlate han. Hun ønsker å beskytte både seg og ungene og sier at hun ikke vil se han mer og hun tør ikke la ungene være sammen med ham over flere dager.

Vi må snakke med barn om vold og overgrep

Presset øker, og en dag kommer brevet fra advokaten hans som opplyser henne om fars rett til å være sammen med barna sine og hennes plikt til å legge til rette for at dette skjer. Far er fortvilet, skriver advokaten. Hvis hun ikke vil samarbeide, trues det med rettsak. Hun vet at dette ikke handler om ungene, men om kontroll av henne.

I møte med sin advokat får hun mange gode råd. Advokaten sier det nå er særs viktig at hun kan dokumentere at hun vil jobbe for et tettere samarbeid med far. De sakkyndige sier det samme, og det blir stilt spørsmålstegn ved mors evne til å samarbeide og ivareta ungenes behov for kontakt med begge foreldrene. Hun har flere ganger nektet å sende ungene til far og begrunner det med at de er redd far og hun tror far har et alvorlig rusproblem. Sakkyndige sier dette minner om sabotering og det vil ta seg dårlig ut i en eventuell rettsak. De sakkyndige konkluderer i sin rapport med at det primære problemet for barna er foreldrekonflikten.

Deres forslag er at den som viser best evne til samarbeid bør ha ungene boende hos seg. Far er den som tydeligst viser at han vil ha kontakt med mor og samarbeide om barna. Dermed har han kommet i posisjon som den som vil løse saken – og oppnår dermed både dommerens og den sakkyndiges gunst.

Fortsetter under bildet

I rettssaken kjenner hun igjen sjarmen hans. Han er vittig, selvsikker og sjarmerende og tar forsamlingen med storm. Dommeren påpeker betydningen av godt samarbeid og at ungene trenger både sin far og mor, mens hun tenker: «hvordan kan jeg beskytte meg mot trakassering og vold, hvordan kan barna beskyttes mot hans temperament og hans rusbruk?»

Har vi i dag nok fokus innen psykologi og juss til å sile ut disse sakene? Det er flott at profesjonelle aktører har som mal at de aller fleste foreldre er kompetente, men hvordan kan vi plukke ut de som faktisk er dysfunksjonelle? Har vi nok kompetanse til å håndtere dette på en faglig forsvarlig måte?

Sakkyndige, advokater og andre fagfolk er fullt klar over at den som forteller om fysisk eller psykisk vold, om overgrep, om rus og avvikende personlighetstrekk, risikerer å ikke bli trodd. Og de risikerer dermed også at de anses som vanskelige og konfliktorienterte, med den risikoen det innebærer for domsresultatet.

Veien tilbake til en normal hverdag

Både sakkyndig og dommere har et sterkt ønske om konsensus mellom foreldrene i barnesakene. Det er ofte et riktig utgangspunkt, men det kan ikke legges til grunn som en overordnet norm. Da kan det bære helt galt av sted for de mest sårbare, de mest utsatte barna.

Det er mange eksempler på at den som våger å fortelle om alvorlig omsorgssvikt hos den annen part, risikerer at dette ses helt bort fra. Vedkommende risikerer å bli møtt med en formaning fra dommer eller sakkyndig om å ikke være konfliktorientert; «nå skal vi se framover!» Dette uten at det gjøres noe forsøk på å undersøke hvorvidt utsagnene faktisk stemmer.

I tillegg kommer selvsagt at bevisførsel om det som skjer i lukkede rom i hjemmet er vanskelig. Det blir ofte påstand mot påstand. At saken er vanskelig, betyr imidlertid ikke at det mest behagelige faktum – at begge foreldre er gode omsorgspersoner – kan legges nærmest uprøvd til grunn. Da svikter domstolen sin oppgave, som den som i siste instans skal ivareta barnets beste.