Terningkast 4: Mer liv i Rothålå

Vinskvetten er tilbake med forestillingen «Livet i Rothåla» på Rick's.

Vinskvetten er tilbake med forestillingen «Livet i Rothåla» på Rick's. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Innpakningen er enkel, men innholdet er bra når Vinskvetten forenes til en ny ønskekonsert.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Forventer du mye nytt, blir du skuffet. Vil du ha de gamle sangene en gang til, går du fra «Livet i Rothålå» med et smil om munnen. Og rett skal være rett. Her er nye innslag og arrangementer. Det er ingen oppsummering av hele karrieren, som var tilfelle med forestillingen «Her kjem dei tre siste».

Dette er først og fremst en ønskekonsert der karene, Bjørn Jensen, Øyvind Østerbø, Gunnar Låstad, Jarle Farestveit og Arild Totland, er i solid musikalsk form. Og de synger som alltid godt.

Helt fra åpningen med Karius og Baktus-sangen som smidig glir over i «Tannlegen», der karene kommer inn en etter en, er det klart at gjengen virkelig har gledet seg til å spille i «bydn» igjen.

Rammene for «Livet i Rothålå» er bygdens brannstasjon der Belbert og Co utgjør korpset. Via telefoner til stasjonen, introduseres vi for de musikalske innslagene. Som altså er gamle og gode, de aller fleste.

Som regigrep virker dette noe enkelt, og hverdagen på brannstasjonen i Rothålå blir det også mindre og mindre av. I stedet er det Belberts gris, samt hans nye søndagsåpne butikk som en stund blir en slags rød tråd i en forestilling som når alt kommer alt handler om sangene.

De er til gjengjeld en samling som vitner om en gjeng med kompiser fra Salhus-traktene som gang på gang har vist at de kan kunsten å lage morsomme, treffsikre tekster og kle dem med like flotte melodier.

Sangene her, og fremførelsen av dem, er så bra at vi nesten tilgir dem at sykkelkongen Ingolf ble utelatt. Og «Lodotten». Og et par til.

For i løpet av 90 minutter, med kjappe kostymeskift, får vi hele versjoner av alt fra «Vestland Vestland» til danseband-hiten «Du sa det va forbi bi bi» og klassikeren «Rånny Bruvik».  I tillegg kjører de raske skift der flere sanger flettes inn eller glir smidig over i den neste.

Det hele er gjort med dyktighet og spilleglede. Når så Bjørn Jensen får dra noen gitarlicks fra Ritchie Blackmore og «Highway Star» i finalen av «Dans på Grasdal», er det meste som det skal være.

Litt retro. Med mye moro.

Artikkeltags