«Ilden hadde rast i tolv samfulle timer. Mengder av krutt hadde gått med til å sprenge gårder på begge sider av Vågen. Men snart var det ikke mer å redde, for nesten hele Bergen var gått opp i røyk». Slik skildrer May Lis Ruus brannen i 1702.

– Brannen var nesten grunnlaget for hele serien «Nattmannens datter», sier forfatteren.

– Den startet kanskje i nabohuset der vi bodde før, og da jeg oppdaget serieromansjangeren var det naturlig å skrive om den. Det skulle egentlig bare bli en bok om brannen, men det ble to.

Totalopplaget på serien hittil er på 938.430 eksemplarer. Bok 21 og 22 forteller hva som skjer med rakkerens datter Lucie og menneskene rundt henne i røyken og kaoset. Brannen blir et vendepunkt for Lucie, som er forelsket i en gift mann.

– Hadde ikke dette skjedd, hadde historien hennes forløpt på en annen måte. Brannen forandrer livene deres, forteller Ruus.

– Det var veldig vittig, like før vi skulle ha byvandring med leserne i august var jeg litt i 1702 og litt i 2014. «Nei, vi kan ikke gå inn i Domkirken likevel, for den er jo brent», tenkte jeg. Jeg lever meg ganske mye inn i det, sier hun smilende.

BILDE AV BRANNEN

Brannen er også for første gang skildret på lerretet. Illustratør Vebjørn Strømmen står bak bokcoverne der Bergen sentrum er et flammehav.

– Det må ha vært litt av et skue for de som var midt oppe i det, utbryter May Lis Ruus.

Hendelsene denne maidagen i 1702 er ganske godt dokumentert.

– Et rettsreferat en uke etter brannen er bevart, og et bønneskriv fra magistraten til kongen, forteller May Lis Ruus. Rettsreferatet ble nedtegnet av Hans Tomassen Ruus i hennes egen slekt, noe som brakte det enda nærmere henne.

– Jeg har tatt med noe av det vitnene sier, som leieboeren i huset der brannen startet som hevder at han ikke så noe ild. Det mest spesielle var at ingen prøvde å slukke brannen. På den tiden var byen delt i to mellom de fattige og de rike. Borgerskapet ville at de fattige skulle slukke brannen, men deres hus brant også ned. Konen til Jørgen thor Møhlen var alene i huset i Strandgaten, og ropte til folk: «Frels mitt hus! Tusen riksdaler utloves til den som frelser mitt hus!». Ingen hjalp til, de visste det gikk dårlig med finansene hans, forklarer Ruus.

Folk flyktet opp i høyden eller ut på Vågen.

– Visestattholder Gabel var på sjøen da han så røyk, og trodde det var lyngbrann.

May Lis Ruus skildrer også merkelige utslag av overtro.

– De som var født med fostersekk ble ansett som heldige. Hvis de sprang rundt et hus, mente folk at de kunne stanse brann. Det er gøy å ha med, selv om det ikke skjedde ifølge rettsreferatene, synes forfatteren.

ULOVLIGE HUS

– Førte brannen til mye nød?

– Ja, og det har jeg ikke funnet noen kilder på. Håkonshallen hadde et kornlager, så der hadde de et forråd, og det kom skip til byen. Men kokemuligheter og vann – det må ha vært ganske vanskelig. Mange fikk ikke lov til å bygge opp igjen husene sine. Myndighetene ville ha allmenninger, så brann kunne stoppes, forteller hun. Men noen bygde ulovlig.

– I september 1702 var det 66 ulovlige hus i Bergen. Det som er vittig er at strilene kom fra Osterøy med ferdigbygde hus og satte dem opp om natten. Det var boligmangel, så de fikk stort sett stå.

– Hadde du klart for deg hva som skulle skje med hovedpersonene dine i brannen?

– Egentlig ikke. Historien lever sitt eget liv, mener May Lis Ruus. Hun har allerede kommet til bok 26, og regner med at serien stopper på 30-tallet. Forfatteren får reaksjoner på bøkene også innenfor husets fire vegger.

– «Gud, du er så ond» sa mannen min da han fant ut at jeg hadde gjort Lucie til tjenestepike hos svigerfamilien til dragonen som hun er forelsket i, sier Ruus og ler.

– Jeg må jo være litt dramatisk.

Hun forteller om arbeidet med bøkene på Bergen Offentlige Bibliotek 28. oktober, når Tryggve Fett skal ha foredrag om brannen. May Lis Ruus har også vært historisk konsulent og statist for NRK-realityserien «Anno».

– Det er grådig gøy, utbryter hun.