En outsider fra Odda

Ungdomstiden ble tøff for skuespiller André Søfteland. - Heldigvis har jeg en fantastisk familie som har gitt meg mye kjærlighet og trygghet.

Ungdomstiden ble tøff for skuespiller André Søfteland. - Heldigvis har jeg en fantastisk familie som har gitt meg mye kjærlighet og trygghet. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

André Søfteland er askeladden som duellerte bygdedyret. Og vant.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Det er en avslappet etterlunsj-stemning på Cafe Opera.

Myke jazztoner på høyttalerne og klirring av glass og bestikk. Vi sitter i andre etasje og skuespiller André Søfteland setter et fandenivoldsk Jack Nicholson blikk i meg, mens vi rett og slett holder på å fnise oss fordervet med undertrykt latter.

På nabobordet er nemlig en gjeng med søte eldre fruer i gang med å diskutere høstens storsuksess på Den Nationale Scene, «Hellemyrsfolket». Der Søfteland spiller.

I hovedrolle.

Som den tragiske figuren Sivert fra Hellemyren har André Søfteland underholdt det bergenske publikum i hele høst. Inkludert fruene, som altså ikke har fått med seg hvem som har krøllet sin kraftfulle kropp i en skinnstol i hjørnet.

– Det er så vittig. Jeg har masse hår på scenen, så det er rett og slett ingen som kjenner meg igjen, sier Søfteland og stryker seg over sin glattbarberte skalle.

UTFORDRINGEN

Han flirer som en uskikkelig skolegutt og det danser et lattermildt glimt i øynene hans.

– Av og til når sånne ting skjer, har jeg lyst til å gå opp og si «jeg hører dere snakker om Hellemyrsfolket, er det bra eller? Jeg har billetter og skal se det i morgen». Bare sånn for å se hva de sier, det hadde vært jækla skøy å ha gjort.

– Du kan jo bare gjøre det?

Søfteland ser et øyeblikk ut som han godt kunne tenke seg å ta utfordringen, men engelen på høyre skulder vinner over djevelen på den venstre.

– Nei, jeg hadde fått så dårlig samvittighet. Det er jo også bare en herlig bra ting å ikke bli gjenkjent. Det er ikke «meg» som står på scenen og det er heller ikke for å bli gjenkjent at jeg driver med dette.

KROPPSPRÅK

For dem som er opptatt av kroppsspråk er Søfteland et interessant studie.

Han beveger seg med sikre skritt og kraftfulle bevegelser. Som helten i en cowboyfilm, eller som Jean Valjean som svinger sitt røde flagg på barrikaden.

– Har det «alltid» vært sånn, eller er fysikken og kroppsspråket ditt noe du har tilegnet deg i voksen alder?

– Det er pussig du sier det. Jeg begynte tidlig med teater og ble bevisst på kroppsspråk og man vokser på et vis inn i sin fysikk, sier Søfteland og ler litt av «alfahann-beskrivelsen» i måten å bevege seg på.

– Jeg ser litt på meg selv som en alfahann som velger å ikke være det. Jeg har ikke noe behov for å være leder om ikke jeg må, sier han og filosoferer litt over at det engelske ordet for hovedrolle er «lead», altså leder.

– Jeg kan gjerne lede der, men jeg har ikke noe behov for å stikke meg frem i privaten. Sånn stå i en gruppe og si at «her er jeg, nå går vi dit». Kanskje jeg er en sånn halv-alfa, sier han og brumlelatteren kommer opp fra magedypet.

OUTSIDEREN

Oppveksten i Odda var fin og trygg med kjærlige foreldre og etter hvert to yngre brødre.

Men. Ikke alle hadde sansen for en jypling som spilte teater og sang i band.

– Det var ikke alle som likte det. Bygdedyret kom frem. Fra ungdom på min egen alder og de som var litt eldre. Jeg fikk mitt. Det var vel litt mobbing på gang.

– Hvordan taklet du det?

– Vet ikke helt. Jeg har vært veldig bitter i lang tid på grunn av det. Men allerede den gangen var jeg oppegående nok til å skjønne at jeg ikke var noe mindre verdt som person. Dessuten hadde jeg masse kjærlighet og trygghet med meg hjemmefra.

Søfteland blir stille et øyeblikk. Konstaterer at mobberne hadde behov for å trekke folk ned på sitt nivå.

– Jeg tror jeg følte meg veldig som en outsider og da finner man andre outsidere som man henger med. Jeg hadde ikke så mange venner, det var mer sånn en god venn en stund og så en annen. Jeg var aldri med i noe gruppe.

TRYGG PÅ SCENEN

Etter å ha vunnet en konkurranse i lokalavisen i Odda, fikk elleve år gamle André dra til Oslo å gå på premieren på filmen «Herman».

– Der fikk jeg møte Harald Heide Steen jr og Øivind Blunck, ikke minst, sier han begeistret.

Vel hjemme begynte han på Odda barne- og ungdomsteater, noe han beskriver som en fantastisk tid.

Tolv år gammel var han med i Ungdommens Kulturmønstring, der den den gangen relativt ukjente Herborg Kråkevik gikk rett til topps.

– Herborg var den vakreste damen jeg noensinne hadde sett, ler han.

– Og nå er hun kjerringen din i «Hellemyrsfolket».

– Ja, sånn kan det gå. Nå driver hun og pryler meg på scenen hver kveld, sier Søfteland og legger til at det er gull å få lov til å spille med både Herborg og Kjersti Elvik, som alternerer i rollen som Petra.

TIL BERGEN

Men tilbake til Odda og bygdedyret.

Til slutt ble det for trangt i bygden og Søfteland satte kursen for Bergen og dramalinjen på Fyllingsdalen videregående skole.

I Bergen fikk han blant annet jobbe litt på Fyllingsdalen teater, og senere på Sydvesten teater. Dessuten satt han i salen som publikummer og fikk med seg de fleste av oppsetningene på Den Nationale Scene.

– Jeg hadde alltid lyst til å stå på scenen, men så er det sånn at du våger ikke helt å tro på det, tør ikke satse fullt ut.

Ettertenksomt setter han fra seg det tomme glasset på bordet.

– Jeg tror ikke jeg har hatt den beste selvfølelsen egentlig, opp gjennom årene. Selv om det er helt naturlig for meg å stå på en scene og gjøre de tingene der, så var det noe med å ta det steget og virkelig gjøre det.

Men i en alder av 26, tok han steget og dro til Oslo og begynte på Bårdar Akademiet. Senere han tok masterutdanning i musikal og teater ved Guildford school of acting i England.

– Jeg har innsett at det ikke er noe annet jeg bør, kan, eller vil gjøre. Etter hvert vil de fleste finne sin plass i livet, men kanskje jeg vil drive med noe helt annet om ti år, spør han.

TIL NEW YORK

– Etter endt utdannelse i England finner du altså ut at du vil dra over dammen til New York?

– Ja. Av alle ting. Jeg møtte en amerikansk jente på skolen og vi fant ut at vi skulle gifte oss og bosette oss i New York.

Turtelduene dro til hennes hjemstat Minnesota og resten av familien Søfteland satte seg på flyet for å overvære eldstesønnens bryllup.

– En uke senere var vi gift. Og så skulle vi kjøre fra Minnesota til New York med bilen hennes og alle våre eiendeler.

Midt på natten ankom de verdensbyen, for første gang, for begge to. Og flyttet inn på et loslitt motell, før de noen dager senere fikk leie rom hos en «gal kvinne» i Brooklyn.

Igjen et nytt kapittel, en ny start. Så månedsvis med venting for å få arbeidstillatelse og starte karrieren på nytt.

– Noen måneder senere var vel i grunnen det forholdet slutt.

Han ler. De to så hverandre inn i øynene og konstaterte rett og slett at «vi to skal ikke være gift, dette er jo bare tull.» Men vennskapet har de beholdt og han er glad i henne fremdeles.

– I ettertid ser jeg at vi tok skrittet sammen, som jeg ikke tror noen av oss ville tatt hvis ikke vi hadde hverandre, sier han om flyttingen til New York.

– Dessuten er det noe som skjer med deg når du flytter til New York. Du kommer på en måte inn i en storm. Når du skal bo der og klare deg må du bare la det skje.

Søfteland skifter stilling i skinnstolen og stryker hånden over hodet igjen.

– Og når du kommer deg gjennom det og over på andre siden, så tenker du «ok, faen heller. Dette var tungt, men det her kan jeg klare. Det her kan gå bra.» Og så blir du sterkere av det.

– Det nytter ikke å stå med luen i hånden når du kommer til New York?

– Ikke i det hele tatt. Det er så mange utrolig dyktige folk og du må være «på an» hele tiden. Ellers står det en rett bak deg som er klar til å overta.

For å gjøre karriere i millionbyen er det viktig å alltid opprettholde sulten, selv om akkurat den kan komme og gå.

– Det var en periode der jeg tenkte at nå orker jeg ikke mer, etter en spilleperiode der jeg ikke hadde noe å gjøre på.

Som så mange andre skuespillere måtte han ta seg jobb i servitørbransjen for å få endene til å møtes.

– Så må du bare finne tilbake til sulten og går ut igjen, på audition og holde alt ved like. Så er du på vei opp og plutselig får du en digg rolle.

Han lener seg fremover og sier:

– Så er du et steg videre. Der hvor du vil være.

Etter audition på Broadway, fikk André Søfteland kremrollen som selveste Jean Valjean i «Les Misérables» som ble satt opp i New Hampshire. Senere har han også gjort Sound of Music i New York.

– Jean Valjean har jeg alltid hatt lyst til å gjøre, helt siden jeg så «Les Misérables» i London som 17-åring. Rollen passer også fint til min type, der jeg er nå i hvert fall.

Det begynner å skumre litt utenfor i desemberettermiddagen. Snart skal Søfteland ikle seg rollen som Sivert og bevege nye bergensere i stykket. Han gleder seg, selv om det krever sin mann å stå på scenen i tre og en halv time seks kvelder i uken.

– Jeg har alltid lyst til å jobbe sammen med folk du vet er gode, som du vet du kan skape noe fantastisk med og som kan føre meg videre.

Han har landet nå, outsideren som aldri fant gjengen sin, og som fant et fristed og utløp for kreativiteten på scenen.

– Du har jo lyst til å komme til et punkt der du sier «nå kan jeg alt», men det gjør du jo aldri.

Det er en viktig læresetning og noe han ofte minner seg selv på.

– Du kommer aldri til dit at du tenker at «nå kan jeg det, nå er jeg safe.» Du er aldri safe, aldri. Men du kan komme til et punkt der du tenker at du tenker at nå vet jeg hva jeg kan, jeg vet hvor jeg er i livet nå, og vet hva jeg kan klare».

Nå har Søfteland litt småprosjekter på gang, både i Norge og i USA, før «Hellemyrsfolket» blir satt opp igjen på DNS til neste år.

– Jeg prøver jo få en fot innenfor både her og der, det blir en balansering. Så får vi se hvordan det går.

BARE KJØR PÅ

– Hva ville du sagt til sitt 13-årige selv, hvis du visste det du vet i dag?

– Bare kjør på. Fortsett. Jeg visste allerede da at det ikke var noe jeg trengte la gå innpå meg, og jeg gjorde det ikke heller. Samtidig har nok opplevelsene gjort noe med ham og skapt en usikkerhet han har måttet jobbe med.

– Jeg husker en som hatet meg, han skulle alltid bråke med meg og dro til meg uprovosert flere ganger, sier han om en av barndommens plageånder.

– Jeg bar selvfølgelig et nag for det som skjedde, men nylig fikk jeg vite at han har tatt livet av seg, sier han og konstaterer at en aldri vet hva som egentlig foregår hjemme hos folk, eller hva de har gjennomgått i fortiden.

At han selv kommer fra en fantastisk fin og flott familie og kjenner på at kraften av det gjør at han er i stand til å takle veldig mye.

– Det har ikke den personen hatt. Du skal ikke kimse av det. En vet jo aldri, sier han og forteller om årevis med undertrykket sinne.

– Men når du forstår at du ikke kan vite hva som skjer hos andre, så slipper du det som er av sinne og aggresjon. Du forstår, rett og slett.

Artikkeltags