Terningkast 4: Gode skuespillere i gatekrig

Veronika F. Røssland og Erlend Sandaa i Gyllagjengen støter sammen med Vikagjengen i Gatenes helter.

Veronika F. Røssland og Erlend Sandaa i Gyllagjengen støter sammen med Vikagjengen i Gatenes helter. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Ungdommene fra Vestlandske Teatersenter får fortidens Gyldenpris og Solheimsviken til å leve på scenen, med gatekrig og det hele.

DEL

«Gatenes helter» er verken «West Side Story» eller «Romeo og Julie», men et underholdende barne- og ungdomsteaterstykke om identitet og oppvekst, gatekrig og kjærlighet. Drømmene var de samme på 1950-tallet som i dag, om å komme seg ut og å finne kjærligheten.

Stig Holmås har skapt et fargerikt galleri rollefigurer, med kallenavn som Rytmesansen, Kjempe-Trygven, Plystremadammen og Bamsefar. Det får en til å savne en tid da en fikk navn etter den en var.

Skipsverftet BMV var også sterkt til stede i Ivar Peersens lydkulisser med sveising og banking; rytmer som ble godt utnyttet i felleskoreografier på verftet.

HUMOR

Holmås har lagt mye humor i kivingen mellom Gylla- og Vikagjengen. I dette strøket hjalp det ikke å si at «blokkene tilhører BMV, og der jobber min far». For der jobbet alle de andre fedrene også.

Oppramsingen av BMVs historie virket litt programmatisk. Men det var et artig grep å bruke alle skipsnavnene i en industriell rap.

Skikkelsene kunne hatt litt mer kjøtt og blod. Gode barne- og voksenskuespillere veide litt opp for det. Instruktør Tore Christian Sævold har fått frem mye bra i talentene fra Vestlandske Teatersenter.

Christopher Cardoso, kjent fra Absence Crew, var forrykende som den breakende Rytmesansen fra Solheimsviken. Veronika Flotve Røssland fikk frem både trass og lengsler i hans Laila fra Gyldenpris. Mens Sebastian Helland Fosse gjorde det meste ut av sin sjalu Kjempe-Trygve, og unge Erlend Sandaa sjarmerte som breiale Kåre.

Claus Sellevoll var nok en gang en magnet på scenen, og fikk oss til å le av sin sjenerte, forelskede Bamsefar.

DRØMMENDE

Den største overraskelsen var kanskje at komponist Ivar Peersen fra Enslaved ikke brukte så mye av sin metalbakgrunn, men også bidro med atmosfæriske låter og en heftig krigsdans. Noen savnet kanskje mer 1950-tallsinfluerte sangnumre. Jeg lot meg imponere av fellesopptrinnene med ungdommene.

Nyåpnede Cornerteateret har funnet et stykke som skaper samhold og gjenkjennelse. Og det er flere uredde sjeler blant de unge skuespillerne som kan nå langt. Nå har de fått sin egen scene.

Artikkeltags