Terningkast 5: Hjerterått og godt samtidsteater

Ida Cecilie Klem gjør en av sine beste rolletolkninger som Medea. Hun kjemper på scenen.

Ida Cecilie Klem gjør en av sine beste rolletolkninger som Medea. Hun kjemper på scenen. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

«Medealand» er ikke bare gresk tragedie, det er smertefull kjærlighet her og nå. Ida Cecilie Klem gjør en sterk rolletolkning.

DEL

Medea var ifølge greske myter prinsessen og trollkvinnen som hjalp Jason i hans heltedåder. Da Jason svek henne, hevnet hun seg ved å drepe barna deres, hans nye kone og hennes far kongen. Slik er det i Euripides' «Medeia», som Sara Stridsberg har latt seg inspirere av.

Men hennes Medea er ikke et monster. Hun er en kvinne som har ofret alt for kjærligheten, og som plutselig mister nesten alt. Jason forlater henne for en annen kvinne og en gunstig samfunnsposisjon, selv forvises hun og barna. Hun er en flyktning med istykkerslått hjerte, en bundet kvinne med få valg.

STRÅLENDE TOLKNING

Ida Cecilie Klem spiller ut all den fortvilelse og desperasjon som ligger i Medea-skikkelsen. Rolletolkningen er veldig fysisk, hun ligger sammenkrøpet, faller ned på gulvet, drar i Jason og klynger seg til ham. Og drikker og spyr i bassenget.

Skuespilleren skriker og hyler ut smerten, og foran oss går den tidligere så sterke Medea gjennom en voldsom forvandling. Hun ser ikke lenger klart når hun plutselig ikke er noen for noen lenger. Ida Cecilie Klem kjemper på scenen. Det er en strålende rolletolkning.

VOND SAMTID

Sara Stridsberg setter også fokus på omverdenens ansvarsfraskrivelse. Medea søker hjelp, hun ønsker å bli i landet, og hun er redd for hva hun kan komme til å gjøre. Men beskjeden hun får fra «legen» er at «knust hjerte» ikke er noen sykdom. «Vi behandler ikke denslags sykdommer her». Senere avvises Medea av helsevesenet fordi hun er utvist fra landet. Parallellen er smertelig klar til dagens psykiatri, asylmottak og Utlendingsdirektorat som ikke klarer å fange opp tragiske skjebner og tikkende bomber.

Medeas motivasjon er heller ikke helt svart/hvitt i denne moderne tragedien. Hun vil straffe Jason, men samtidig vil hun at barna ikke skal lide. Medea blir mer menneske enn monster i Stridsbergs drama og Lene Therese Teigens målbevisste regi.

ELEGANT SCENOGRAFI

Det er ikke bare Medea-tolkningen som imponerer, Åse Hegrenes' minimalistiske, kjølige scenografi gir den tragiske skikkelsen en tidløs ramme. Det snakkes om leger, sykehus og ambulanse, men scenens hvite murer og rette linjer gir et ekko av en annen tid. Grusomme handlinger stiliseres, Medea springer ikke rundt med kniv, hun knuser keramiske kar i et høydepunkt av en scene.

Scenisk er vi både i Medea og utenfor Medea. De tre andre kvinnenes tidvise gjentakelser minner også om det greske koret i fortidens tragedier.

«Medealand» er helstøpt og hjerterått teater.

Artikkeltags