Terningkast 5: Humørfylt tidsreise

Et ensemble bestående av Aage Vaksdal
Olav Stedje, Claus Sellevoll og Annlaug
Børsheim gir nytt liv til strilekulturen.

Et ensemble bestående av Aage Vaksdal Olav Stedje, Claus Sellevoll og Annlaug Børsheim gir nytt liv til strilekulturen. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Claus Sellevoll & co. har gitt et godt knippe strilekultur fra 1960- og 70-tallet en fengende innpakning, som også fanger mangfoldet, i forestillingen «Dar kjem dampen»

DEL

«É da noken tå deko so hugsa gamle dampen», sier Claus Sellevoll fra scenen. Og til de gjenkjennende nikkene han får sier han: «Ja, då har de ikkje lenge igjen». Og dessverre er det nok slik med mange av visene som fremføres også. At om du husker refrengene, så er du nok på vei inn i tiden for runde jubileer. Men hos den eldre garde står strilekulturen fortsatt veldig støtt, det merket man også på responsen på første DNS-kveld.

Kun denne helgen er satt av til forestillingen. Derfor er det Lille Ole Bull til høsten som er stedet for de som ikke fikk med seg «hjemkomsten» for forestillingen, som strengt tatt er vel så hjemmehørende her som på Sogn og Fjordane Teater, scenen som tok ansvaret for å bringe Claus Sellevolls gjenskaping av en epoke vestnorsk kultur til liv.

Faktum er at nettopp perioden og miljøet rundt Ivar Medaas var ekstra sterkt for strilekulturen. Ivar Medaas var en av de som gjorde mest for at vestnorsk kystkultur også skulle bli en del av den nasjonale kulturen, sammen med blant andre Jon Eikemo og Jakob Sande. På åtti minutter får vi et fint knippe viser, fortellinger og skrøner. En gjennomtenkt oppbygging av forestillingen gjør at om man bare husker refrengene fra den gang vagt, så får man likevel en god fornemmelse av både livsgleden og vemodet, men også det litt infame i strilekulturen.

ENKLERE TID

Man får et sammensatt bilde av en tid der det var helt greit at Ivar Medaas ble kalt «bridlevêren frå Alver». I Claus Sellevolls skikkelse oppgir han «Vi hadde kun råd til en bytur i året i min barndom, men jeg fikk to fordi jeg brukte briller». Så det dreier seg om å bli transportert til en mer sparsom, enklere tid, men utvalget av tekster viser samtidig at denne tiden var mer mangfoldig enn som så.

Det er ikke ren biografi, og det blir også noe mer enn bare kavalkade. Claus Sellevoll er helt klart den som bærer forestillingen. Han mestrer skift i stemningsleie på en imponerende måte, her kan det gå fra gapskratt og til andektig sal i historien om arbeidshesten og arbeidskarens gjensyn på dødsleiet.

Selv om Claus Sellevoll er et tydelig og allsidig skuespillertyngdepunkt, er den musikalske rammen som resten av ensemblet bidrar med også viktig for helheten.

Artikkeltags