Terningkast 5: Reksten-stykket: Sopranos møter Ibsen i Bergen

Sverre Røssummoen fascinerer som Nattmannen, og presser hemmelighetene ut av en bergensfamilie som lever på Rekstens penger. F.v. Reny Gaassand Folgerø og Sverre Røssummoen.

Sverre Røssummoen fascinerer som Nattmannen, og presser hemmelighetene ut av en bergensfamilie som lever på Rekstens penger. F.v. Reny Gaassand Folgerø og Sverre Røssummoen. Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Yngve Sundvor tar et helt annet grep enn folk forventer på Reksten-saken. Resultatet er god tragikomedie på DNS.

DEL

Hardingen Yngve Sundvor får bergenserne til å le av forsøkene på å tildekke sannheten i «Reksten – Firmaets mann». Det er ingen liten bedrift. Le kan vi gjøre fordi vi har over 30 års avstand til økokrimsaken mot en skipsreder og velgjører som splittet familier, bergensere og østlendinger, by og stat. Ettertiden har vist at Reksten var skyldig. Nærmere en milliard kroner ble tilbakeført til den norske stat.

Manusforfatter og regissør Sundvor setter saken på spissen der både Reksten-ansatte, deres datter og søster BT-journalisten og hennes advokatkjæreste utenfra får komme til orde. Alle er de komiske, familiefaren som er blind i sin lojalitet, sønnen som tviler, BT-journalisten som aner sannheten og hennes nyutdannede kjæreste som ser seg blind på lovens bokstav.

Her er mye svigerskomikk og bergenssatire. Alt til tonene av The Eagles’ «Hotel California» i Michelsen-familiens overdådige hjem.

SOPRANOS-AKTIG

Sundvor veksler elegant mellom den «Sopranos»-aktige skikkelsen Nattmannen og den mer ibsenske familietragedien som utspiller seg i det Michelsenske hjem. Til slutt må renholderen gripe inn.

Som Nattmannen møter vi Sverre Røssummoen i sitt livs rolle. Han er kanskje ikke like sjarmerende som Bjørn Willberg Andersens trubadurskikkelse i Gunnar Staalesens «Peder Påske». Men han vandrer rundt som en kul og rå Joker på scenen, ikke langt fra verken «Sopranos» eller «Reservoir Dogs».

«Man selger ikke sin sjel, og man forråder ikke sin by», belærer han. Replikkene biter, i hvert fall hvis du som mange bergensere har en hang til å betrakte byen som familie og de som kommer utenfra som fiender. Nattmannen gir rett og slett en forståelse for hvordan man kan holde med en skurk – en skurk som ham, som hevder å være byens sjel.

Ibsens «Vildanden» og «Et dukkehjem» er ikke langt unna når alle skjelettene ramler ut av skapet i Michelsen-familien. Løgnene slår sprekker i samholdet, men alle står de i avhengighetsforhold. Yngve Sundvor utforsker hvor langt grensen går for lojaliteten gjennom far og sønn og far og datter Michelsen.

Samtidig bygger forfatteren og regissøren spenning når revolvere trekkes og tragikomedien beveger seg inn i thrilleren.

SKARPT OG GODT TEATER

Even Stormoen har en sterk utstråling som familiemannen Olav Michelsen. Han levendegjør selve urbergenseren som holder med familien på Fjøsanger, og nekter å se helheten. Marianne Nielsen gir ham motstand som den oppvåknende kone og skuespiller Ingeborg.

Pål Rønning og Reny Gaassand Folgerø spiller også bedre og bedre der sønn og datter nærmer seg sammenbruddets rand, mens Frode Winther gjør det meste ut av sin idealistiske advokat.

Yngve Sundvor og DNS-ensemblet har laget skarpt og godt, samfunnskritisk teater nær filmens verden, uavhengig om du kjenner Reksten-saken eller ikke. Om det var rettferdigheten som seiret, er opp til den som ser.

Men først og sist er det Sverre Røssummoens glisende Nattmannen du vil huske.

Artikkeltags