Tragikomisk film fra Alan Øyen

-Jeg synes det er kjempegøy å få lov til å følge med på mennesker uten at de vet om det. Det er vel det film er, sier Alan Øyen. Han viser sin første film under Oktoberdans.

-Jeg synes det er kjempegøy å få lov til å følge med på mennesker uten at de vet om det. Det er vel det film er, sier Alan Øyen. Han viser sin første film under Oktoberdans. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Bergenseren Alan Øyen gjør suksess verden rundt som koreograf og regissør. Likevel har han laget film om en fiasko.

DEL

Mannen som kommer ruslende i regnet fra leiligheten på Nordnes har eget kompani og er huskoreograf hos Den Norske Opera & Ballett.

Han har prosjekter på Göteborgsoperaen, i Frankrike og på Cuba, og fikk Heddaprisen for beste scenetekst sammen med Andrew Wale med «Coelacanth».

– Det er stas å være på Oktoberdans igjen, men superskummelt at det er med et filmprosjekt, sier bergenseren Alan Øyen.

– DRIVER GJØN

Filmen «Avenida Corrientes» vokste ut av dokumentarfilmklippene til forestillingen med samme navn, som hadde et humoristisk blikk på pretensiøse koreografer og dansere. «Mer hud» forlangte den fiktive koreografen Dieter Geier av danseren Augusto.

– Klisjéer er veldig ofte sanne, bemerker regissøren som også har laget en Kaizers Orchestra-video.

– Vi driver gjøn med danseverdenen, men det er med veldig stort hjerte. Og dette er like mye en film om to mennesker det ikke har gått så bra med.

For bergenseren dro til New York for å filme andre del av liksomdokumentaren om koreografen og hans danser og elsker.

– Forestillingen deres floppet, og de sliter. Det er sånn i kunstverdenen, du har «the moment» og er buddy med operasjefene, og plutselig er du bare en eller annen som kjøper smultring på kiosken. En dansers liv er veldig kort, påpeker Alan Øyen.

«THE OFFICE»

– Ligger filmen nært opp til virkeligheten?

– Ja, jeg fikk nesten sjokk første gang Andrew Wale spilte koreografen Dieter. Det er så «spot on», han er så høy på seg selv. Vi har stjålet fra alle, det er en cocktail av John Neumaier, William Forsythe, Hans van Manen og alle de store. Alle er selvfølgelig ikke så pretensiøse, understreker han.

– Har dere fått noen reaksjoner?

– Vi spilte jo «Avenida Corrientes» på Operaen, og alle digget det. De kjente seg igjen, de får se «The Office» fra sin egen arbeidsplass. Jeg tror ikke folk er så selvhøytidelige. Ingrid Lorentzen er med i filmen, i min regi er hun mye strengere, sier regissøren med et lite smil.

HOMOFIL KJÆRLIGHET

– Du har selv gjort suksess, vet du så mye om fiaskoer?

– Joda. Vi får se da, sier Alan smilende. Filmen er ennå ikke ferdig klippet.

– Jeg har jo vært fryktelig heldig. Hver gang jeg har en idé, venter jeg på å bli avvist. Det er universelt, alt som går opp, må gå ned. Jeg synes det er veldig betryggende, hvis du klarer å være i det. Det er litt deilig å være en liten brikke i et stort spill.

– Hvilken ambisjon har du som filmregissør?

– Den samme ambisjonen som jeg alltid har: Jeg vil fortelle de historiene som kanskje ikke så ofte blir fortalt. Jeg er veldig opptatt av de menneskelige øyeblikkene; når du sier noe du ikke skulle ha sagt. Jeg synes det er kjempegøy å få lov til å følge med på mennesker uten at de vet om det. Det er vel det film er, sier Alan Øyen.

– Alle må på do, alle blir lei seg. Det er det samme med koreografen og danseren som med meg og deg.

Selv har ikke Alan Øyen tenkt over at det ligger en homofil kjærlighetshistorie i bunn av filmen.

– Jeg er homofil selv, og synes det er uproblematisk. Homofile koreografer og dansere er også en av klisjéene i danseverdenen, selv om det nå er like mange heterofile dansere. En kjærlighetshistorie er bare en kjærlighetshistorie hvis en klarer å fortelle den.

– Det jeg synes er problematisk er at mange skildringer av homofile begynner med sex i en busk. Ingenting av det har vi med. Ingenting av det er jeg opptatt av. Menneskene i filmen er altfor oppslukt av kunsten sin, sier regissøren.

Artikkeltags