Spania har fått godkjent et nytt sett med lover som gir betalt permisjon for kvinner som sliter med alvorlige menstruasjonssmerter. Noen blir altså kompensert og tatt på alvor, og får, på lik linje som ved annen sykdom, erklæring fra lege – hurra for Spania!

Skulle ønske det var der jeg bodde. Hjemme i Norge må man nemlig betale en høy pris for at utviklingen vi ser i Spania ikke skjer hos oss.

Først og fremst, jeg tåler smerte, og jeg har hatt mye av det. Mye fysisk, og enda mer psykisk. Det meste av dette er historie nå, sett bort fra et mareritt som melder seg hver eneste måned.

Da vet jeg cirka hva jeg har i vente, og at jeg er heldig om det ikke innebærer timevis med oppkast og å denge hodet i badegulvet. I beste fall er det bare smerter ut av en annen verden.

Og det er her jeg blir glad for at jeg tidligere i livet har fått bevist gang på gang at smerte er noe jeg både tåler, og ikke minst holder ut i lengre perioder av gangen, fordi livet har lært meg. Legene og spesialistene ser ut til å ha en helt annen oppfatning. Også samfunnet rundt meg. For man kan jo alltid presse seg litt lenger?

Nadal spilte French Open med sovende fot, jo. Kan du ikke bare ta en ibux til? Hadde det bare vært Ibux – jeg skal være glad jeg ikke kjører bil.

Takknemligheten hadde vært stor om det bare var et par smertestillende som skulle til. Og det var en tid der et par piller gjorde jobben, men i dag er det vanskelig å huske sist et pillebrett uten varseltrekant var nok. Og når er nok, egentlig?

Hva må jeg si for at de skal høre meg? Det er koden jeg prøver å knekke om dagen. At man ikke ønsker å leve lenger?

Susann Hellesnes

For etter å ha vært kasteball i systemet lenge nok, møtt nok leger som foreslår å ta et preparat som ikke biter på, så begynner man å lure på hva som skal til for å bli tatt på alvor? I hvert fall når samme leger jeg får tabletter av sier at jeg ikke bør få flere, fordi de er bekymret for om magesekken tåler mer.

Hva må jeg si for at de skal høre meg? Det er koden jeg prøver å knekke om dagen. At man ikke ønsker å leve lenger? At det i grunnen ikke er til å holde ut, den tanken på at smertene vil være lik i minst 20 år til?

Eller er det å krype til korset å be om å fjerne livmoren? Jeg lurer selv på hvorfor jeg ikke har sendt livmoren til helvete for lenge siden. Men det er vel fordi drømmen om barn er for stor. Og jeg ser den drømmen forsvinne lenger og lenger bort for hver dag som går, og for hver lege som sier at «det er ikke så mye vi kan gjøre, når vi ikke vet hva som feiler deg».

Siden jeg ikke er lege er det i hvert fall ikke opp til meg å bedømme, men det er vel alltids lov å synse. Jeg har synset meg frem til endometriose fra første stund, men legene er uenig. Ingen tegn til det på undersøkelser, sier de. Selv om jeg er ganske sikker på at det må en kikkhullsundersøkelse til for å tydelig kunne se vevet som danner endometriosen. Men denne ble jeg frarådet å ta.

Smertene var ikke verdt det, når de ikke kunne garantere å finne noe. På tide å finne det ut da, eller?

Fra mine tidligere erfaringer med hjertesykdom, og operasjoner i forbindelse med det, føler jeg at jeg kjenner norsk helsevesen bedre enn jeg kunne ønske. Jeg kan ikke huske samme strevet med å få legene til å innse alvoret den gang. Det var heller ikke et problem å få de til å innse de fysiske plagene sykdommen medførte, dødsangsten, feilmedisinering og konsekvensene dette ga meg personlig.

Jeg lurer selv på hvorfor jeg ikke har sendt livmoren til helvete for lenge siden. Men det er vel fordi drømmen om barn er for stor.

Susann Hellesnes

Jeg har vært tydelig på at disse smertene oppleves ti ganger verre enn noe jeg har vært borti på hjerteavdelingen på Haukeland. Likevel virker det som mottakerne av disse beskjedene ikke fatter det. Videre blir det tilbudt prevensjonsmidler i øst og vest som beste løsningen på mine problemer. Og det etter jeg har vært tydelig på at jeg ikke tåler det.

Skriv ut så mye du vil, men jeg kommer ikke til å ta de, tenker jeg og går hjem like fortvilet. Hver eneste gang.

Jeg liker ikke å gi opp, og jeg vil for alltid tro på at endring kan skje; på en dag, på et minutt, et år eller gjennom et helt liv. Jeg har holdt ut lenge, og kan gjerne holde ut litt til, noe som blir ufattelig mye lettere hvis man kan føle på at utviklingen dreier i riktig retning.

At det man strever med ikke er tabu, som må snakkes om med hviskestemme, og at sorgen og fortvilelsen man føler på skal skjules for enhver pris. Jeg er så lite villig til å betale disse rentene mer.

Når jeg skriver dette vet jeg at jeg snakker på vegne av mange, hvis ikke hadde jeg aldri pint meg gjennom denne teksten. Det er maks ubehagelig, og jeg kjenner det knyter seg for hvert ord som får bli stående, men jeg vet at jo færre som godtar at vi ikke er kommet lenger med hvordan man møter denne kategorien pasienter, jo større er sjansen for å bli tatt på alvor.

Jeg er fortsatt livsglad, og velger å beholde håpet på vegne av alle andre som sliter med det samme. Feilen ligger ikke hos de dyktige spesialistene jeg har møtt på min vei, problemet ligger i den kollektive holdningen vi har til både kvinnesykdommer og sykdom generelt.