Det var i 2003 at Viggo Krüger, gitaristen fra Pogo Pops, og dramatiker Morten Lorentzen bestemte seg for å starte musikkterapiprosjektet «Kom Nærmere».

Hundre studenter og femten årlige konserter senere kan gitaristen, som også går under navnet Dr. Viggo, se tilbake på femten år med musikalske gladhistorier. En av dem som fant håp i prosjektet er Shervan Khalil.

– Jeg hadde flyktet fra Syria, hadde ingen venner, snakket dårlig norsk og bodde på et asylmottak. Der var det noen av dem som jobbet som visste at jeg pleide å synge i hjemlandet mitt, og de kjente også Viggo. Så jeg meldte meg inn som trommis og bassist. Og her var det jo folk fra andre land også! Kulturene mikset godt sammen, og jeg ble godt kjent med folk, sier Khalil.

Suksess fra starten av

Da Krüger startet hadde han et mål om å hjelpe barnevernsbarn gjennom musikken. Siden den gang har prosjektet tatt inn flyktninger og andre i vanskelige situasjoner også.

– Da jeg begynte i barnevernet var jeg ute etter å starte en teaterforening for barnevernsbarn. Jeg og Morten Lauritzen var bekjente og bestemte oss for å lage en revy for barn med barnevernsbakgrunn. Den første forestillingen var på Hotel Norge i 2004 og det ble altså en helt fantastisk, magisk opplevelse. Barna fortalte sine egne opplevelser; de fortalte at de rett og slett var rasende på de voksne. De som satt i salen tok poenget med en gang. Mange av publikummerne jobbet jo innen barnevernet, sier musikkterapeuten som også jobber som førsteamanuensis ved Griegakademiet.

Etter hvert begynte også musikkterapistudiet ved UiB å sende studenter på praksis til «Kom Nærmere».

– Du hadde vært i sjokk

– Kultur er et veldig viktig verktøy for å bearbeide stigmatiserende følelser, noe studenter ser veldig tydelig her. I begynnelsen var det noen krav for å bli med. Da var det bare fire-fem barnevernsbarn som var med på prosjektet og virksomheten var veldig oppsøkende. Vi snakket med de barnevernsbarna vi trodde kunne ha nytte av å bli med. Nå får vi mange henvendelser fra ungdom med tøff familiebakgrunn, flyktninger og såkalt dropout ungdom, den lite flatterende beskrivelsen av ungdommer som faller ut av skolesystemet, forteller Krüger.

Shervan Khalil har vært med siden 2016. Han sier at situasjonen for ham var nokså håpløs helt til han ble introdusert for «Kom Nærmere».

– Jeg hadde ikke mye håp da jeg kom til Norge. Du hadde vært i sjokk selv om du hadde opplevd det jeg opplevde. Ingen familie. Hele tiden bilder som rullet i hodet fra krigen og flukten. Men musikken her ga meg håp. Etter hvert så begynte jeg å lære språket også, fikk ord her og der. Hver øving med «Kom nærmere» var som en bursdag, sier Khalil med et stort smil.

Strøm av studenter

Krüger forteller at Khalil har utviklet seg til å bli en viktig ressurs i prosjektet, og at musikeren fra Syria har hatt den samme positive holdningen helt siden han gikk inn dørene for første gang.

– Jeg har en regel som sier at et smil med glede i seg kan gi så mye til andre. Når jeg jobber på sykehjemmet og de eldre ser meg så blir det så god stemning, forteller Khalil.

Krüger mener det er flere grunner til at prosjektet har klart å holde på så lenge.

– Det er mange årsaker til at vi har fått det til. Man starter ikke prosjekter som dette for å ha en fritidssyssel. En av årsakene til suksessen er at vi er tilknyttet terapistudiet. Derfor har vi en kontinuitet i strømmen av studenter som kommer til oss for å ha praksis. Til sammen har vi sikkert hatt over hundre studenter her, forteller han.

Prosjektet har også fått anerkjennelse og oppmerksomhet, noe som igjen har ført til økonomisk støtte.

– Vi har fått god støtte fra både private og det offentlige. De har nok sett det at kulturskaping er viktig. Det skaper ungdom som har lyst til å gi noe tilbake.

Store sko å fylle

En av dem som har vært med i «Kom Nærmere», Elisbeth Torstuen, tar nå over det daglige ansvaret, mens Krüger fortsetter som styreleder.

– Det blir spennende å skulle ta over, men det er store sko å fylle når man tar over etter Dr. Viggo.