I disse alvorlige tider med kriser og krig har vi kanskje godt av en liten uhøytidelig tankeflukt til et så sært tema. Og jeg kan betro deg at jeg mest sannsynlig sitter med fasiten. I alle fall argumentasjonen til en av de historikerne som hadde mest kunnskap om byen vår; byhistoriker og borgermester i selveste Gamle Bergen, Tryggve Fett.

Da jeg ryddet i noen gamle papirer fant jeg et brev fra Fett, som dessverre gikk bort i 2020, 77 år gammel. Han viste da til en samtale vi to hadde hatt, der jeg av en eller annen grunn hadde stilt ham dette spørsmålet: Hvor er Bergen på det mest bergenske? Jeg husker han sa at han elsket spørsmålet, og ga meg umiddelbart et muntlig svar. I brevet ville han imidlertid utdype svaret, og argumentere for hvorfor for eksempel Marken, Skuteviken, Vågsbunnen eller andre steder i byen ikke kunne være mer bergensk enn det absolutt mest bergenske. For Tryggve Fett levnet ingen tvil om at det er Nordnes.

Han nevnte ikke Sandviken med ett eneste ord. Og det syntes jeg var rart, den bergenske trehusbebyggelsen tatt i betraktning. Men så gikk det opp for meg at byhistorikeren selvsagt ikke regnet Sandviken for helt ekte bergensk. Tross alt skilte lensherre Erik Rosenkrantz Sandviken ut fra Bergen i 1561 gjennom et makeskifte med kong Frederik 2. Først i 1876 ble Sandviken innlemmet i Bergen igjen, og kan jo derfor ikke være med i «konkurransen».

Skuteviken, Marken og Nøstet kunne heller ikke regnes som noe av det mest bergenske, sett i historisk perspektiv, ifølge Fett. «Det var jo utkantstrøk», skrev han. Vågsbunnen nådde heller ikke opp fordi det nesten bare bodde håndverkere der, og dermed ikke var et ekte bysamfunn, et slags mini-Bergen, som Nordnes er og nesten alltid har vært, mente Fett.

Bryggen bare fnøs han av i denne sammenheng, fordi den i hundrevis av år var tysk. «Det paradoksale er at det mest bergenske i Bergen, Nordnes, ofte har ønsket å melde seg ut av Bergen og danne sin egen republikk. Bydelen omtales jo ofte som Nordnesrepublikken, men må nok finne seg i å være den mest typiske del av byen», skrev Fett.

Mest sannsynlig var utgangspunktet for Nordnes at noen benedictinermunker bygget kloster på den flate sletten på toppen av Nordnes rundt 1100. Den gang var byen bare i sin startfase på Brygge- siden, og Nordnes-halvøyen ble regnet for å ligge langt ute på landet. Munkeklosteret fikk imidlertid raskt makt og tjente gode penger på å ta vare på sjelelivet til folk. De første trebygningene ble etter hvert skiftet ut med byggverk i stein. De sto helt til reformasjonen på 1530-tallet, da blant annet Erik Rosenkrantz brukte deler av steinen til å bygge hus ved innløpet til dagens Gå-gaten. Bygningen står fortsatt og kalles Muren.

Men lenge før Rosenkrantz, skrev Fett, hadde også andre slått seg ned på Nordnes. Blant dem erkebiskopen fra Nidaros. Han plasserte hjemmet sitt rett overfor Bergenhus, slik at han og kongen kunne være på hver sin side av Vågen og skule på hverandre, de som kjempet om makten i Norge. Nykirken ble senere bygget på restene av erkebispens gård, som fortsatt finnes under kirken.

Fra slutten av 1200-tallet hadde de tyske hanseatene tatt over det meste av Bryggen. Hvor skulle da de norske kjøpmennene holde til? Selvsagt på Nordnes-siden. Og slik gikk det til at Nordnes ekspanderte utover i senmiddelalderen, minus de årene svartedauden herjet i landet fra sommeren 1349.

«Etter hvert hadde Nordnes alt», fortsatte Fett. Både historie, dramatikk og det folk fleste trengte. På Nordnes ble den falske Margrethe brent i 1301 og mektige Audun Hugleiksson ble hengt på Nordnes året etter. Anne Pedersdotter ble også brent på Nordnes, ja så sent som i 1876 ble den siste henrettelsen foretatt på Nordnes. Jakob Wallin ble halshogget foran 5.000 bergensere.

«Men stort sett er og har Nordnes alltid vært idyll. Og storheter er blitt født der. Som Ludvig Holberg, Edvard Grieg og Amalie Skram», skrev Fett, og viste til at Strandgaten i sin tid var en av de travleste handlegatene i Europa. Ludvig Holberg skrev at han bare hadde sett en travlere gate, i Rotterdam, og Holberg hadde vært mange steder. Fra Det Gamle Rådhus til Tollboden strakte gaten seg, tett i tett med butikker på begge sider, store handelshus og internasjonale magasiner, samt kneiper og bondeutsalg.

«Det var også på Nordnes Bergen tok imot sine gjester. For eksempel Henrik Ibsen på Sontums pensjonat i 1851. Byens første egentlige hotell ble også åpnet på Nordnes. Hotel Scandinavie ble drevet frem til 1903, i den bygningen bydelshuset i dag holder til».

Fett beskrev Nordnes som en by i byen, og trakk frem bebyggelsen som det viktigste. En komplett blanding av alle typer hus, men med en overvekt av små trehus for helt vanlige mennesker.

Tryggve Fett konkluderer slik: «Selv om krigshandlingene i 1940 og 1944 gikk sterkt utover trehusbebyggelsen, og den etterfølgende rivningsiver forsøkte å ta resten, er det på Nordnes likevel så mye igjen at samlet sett er nok dette Bergen på det mest bergenske. Hva mer kan man ønske seg?»