Nå må vi snakke om gutta, kjære utdanningsminister. Jeg velger formen åpent brev, fordi det virker som det ikke er så lett å nå frem til deg med innspill.

Jeg kan gjerne avskrives som «pubertal», men som kvinne midt i livet er jeg ganske langt unna puberteten jeg en gang var i. Dersom du tenker på pubertet som en vedvarende sinnstilstand, er det din sak.

Og egentlig er det vel dumt å bruke kreftene på å definere hvem som er i hvilken fase i livet, fremfor å konsentrere oss om det som virkelig krever vår oppmerksomhet; nemlig høyere utdanning?

Jeg vet ikke med deg, men jeg er altså feminist. I min verden betyr det at man skal ha like muligheter uavhengig av kjønn, og at samfunnet skal tilrettelegge for det. Være en pådriver, rett og slett.

Jeg heier på alle de flinke kvinnelige studentene jeg har, og er imponert over hvor mange kvinner som markerer seg innenfor ulike deler av akademia. Men jeg er like fullt svært bekymret på guttas vegne: 2020 var 60 prosent av studentene på høyere utdanning kvinner, ifølge tall fra Senter for likestilingsforskning – CORE. Og det var i snitt.

Mens halvparten av kvinnene i aldersgruppen 19-24 år tar høyere utdanning, er tallene for menn i samme gruppe tre av ti, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå i 2022. Og mens kvinner ser ut til å tenke mer «utradisjonelt» i sine valg og går inn i tidligere mannsdominerte studieretninger, gjelder ikke dette for menn. Innenfor fag som medisin, psykologi og på tannlegestudiet er færre enn tre av ti studenter menn.

Det er mange grunner til at menn er i mindretall. Det starter nok mye før, allerede i grunnskolen. Gutter har lavere fullføringsgrad enn jenter, og ligger bak jentene karaktermessig i alle fag. Med unntak av kroppsøving, kanskje… Biologi spiller nok inn, kanskje også måten skolen i dag ser på gutter og måten undervisningen er lagt opp? Dette er jo ikke noe nytt, men en trend som har forsterket seg over mange år.

Hvor stilig hadde det ikke vært om du som utdanningsminister hadde satt deg sammen med dine kolleger, kunnskapsministeren og familieministeren, og hatt et prosjekt «Gutta tilbake i skolen»? Som ga klare innspill og føringer basert på det vi vet fra forskningen – og ikke enda flere floskler og begrep man ikke får noe ut av?

Men så er det utrolig viktig å ikke ødelegge for de guttene som faktisk ønsker å studere, selv om ikke karakterene holder helt i et overopphetet studiemarked. Å studere medisin i utlandet har vært en slik mulighet.

Jeg har selv jobbet med dyktige mannlige kolleger som er tydelige på at det å studere i Polen, Ungarn eller Tsjekkia var deres mulighet til å få bli leger. Heldige Norge som har ungdommer som brenner så sterkt for saken at de drar ut, lærer seg et nytt språk og står på for å oppfylle drømmen!

Det er også interessant at kjønnsbalansen blant de som studerer medisin i utlandet, er jevnere enn den er her hjemme.

Derfor er det å kutte i stipenddekningen av skolepenger til de som studerer i utlandet fra 70 til 40 prosent, et skikkelig dårlig forslag. Ikke bare i forhold til «vanlige folk», som regjeringen din ofte fremhever, men også for gutta spesielt. Da kan man gjerne ønske å øke studieplasser i Norge på sikt - men det tar tid. Kuttet skjer nå!

Færre vil ha økonomi til å studere i utlandet, og for de som allerede er der, vil utdanningen plutselig koste mye mer. Avhengigheten av foreldrenes lommebok blir tydeligere.

Det samme gjelder for endringer av opptaksreglene til høyere utdanning, som du ønsker å gjennomføre. Det har uten tvil gått inflasjon i høyt karaktersnitt, og blir du en bedre jurist av å ha et snitt på 5,8 i stedet for 5,4? Neppe.

Noe må gjøres, men også her gjelder det å gjøre det som er rett. Å ta vekk poeng for ting som verneplikt vil ramme særlig unge menn hardt.

Kanskje hadde det vært bra for alle at praktisk tjeneste kunne gi ekstrapoeng, for eksempel det å være pleieassistent før man tok fatt på sykepleie, fysioterapi eller medisin? Her bør du snakke med din regjeringskollega Kjersti Toppe og be henne finne frem innlegget i Dagens Næringsliv vi to skrev sammen i 2020.

Jeg er fremdeles veldig enig i det vi skrev der.

Selvfølgelig kan du spørre om det egentlig er et samfunnsproblem, dette med skjev kjønnsbalanse i høyere utdanning. Jeg svarer definitivt «ja»! Ikke bare for studie og arbeidsmiljø, men fordi samfunnet er totalt avhengig av ulike blikk på ting om vi skal komme videre. Og det har kvinner og menn ofte.

Det er noe jeg gjerne kan utdype over en kopp kaffe, om du skulle tenke at det kunne være lurt å lytte til oss som jobber eller studerer i sektoren. Du vet, det er ingen skam å snu!