Hvert år legger pårørende ned ulønnet arbeid tilsvarende 136.000 årsverk. Bare så synd mange av dem blir utbrent – og at arbeidet ikke verdsettes av politikerne.

For hver og en av oss som blir syk, er det enda flere pårørende. Mødre, fedre, søsken, ektefeller, venner. De stiller opp og hjelper til, når som helst – hva enn det måtte være. Går på apotek, følger til lege, trøster, støtter, lager mat.

Pårørende avlaster det offentlige helsevesenet og sparer helsebudsjettene for milliarder av kroner. De usynlige heltene, som de ofte er, står for en ulønnet arbeidsinnsats tilsvarende 136.000 årsverk.

Les også

For kreftsyke Cerine (2) er musikken et lysglimt

Hvorfor skal det være så vanskelig å være pårørende?

«Som pårørende blir du satt i en ufattelig vanskelig situasjon når noen blir alvorlig syk. Da kona mi fikk kreft i 2009, ventet en tøff hverdag med mye frykt og usikkerhet. Uten hjelp og støtte fra andre hadde det ikke gått», forteller Ole Sævild, etterlatt.

Tenk at du er pårørende for et familiemedlem med alvorlig kreftdiagnose. Du skal sjonglere pårørenderollen med å ivareta egen familie, jobb og andre forpliktelser. Ikke rart mange pårørende blir utbrente. Flere faller også ut av arbeidslivet for korte eller lengre perioder.

Slik skal det ikke være. Politikerne må gjøre det enklere å være pårørende.

Ifølge Pårørendeundersøkelsen 2021 oppgir nesten 40 prosent av yrkesaktive pårørende at de benytter seg av fleksitid for å yte pårørendeomsorg. 32 prosent har benyttet feriedager. Sykemelding over 16 dager og velferdspermisjon er mer utbredt blant kvinner enn menn.

Nå mener vi at det må legges til rette for at pårørende som ønsker å hjelpe til ikke lenger skal straffes for det gjennom tapt arbeidsfortjeneste. Vi mener at det må ordninger på plass som anerkjenner den rollen pårørende har i samfunnet.

En utvidet rett til permisjon fra ti til 20 dager der foreldre eller partner blir alvorlig syk, mener vi er et viktig skritt på veien. Videre skal du ikke tape penger på å være borte fra arbeidet – inntektstapet må dekkes inn. Dette krever politisk vilje til å endre loven – og det synes vi våre usynlige helter fortjener – samtidig som det vil spare helsebudsjettene for mye penger.

De neste tiårene kommer vi til å bli flere som trenger helsehjelp, blant annet fordi vi lever lenger og blir flere eldre. Helsebehovet i befolkningen vil bli større enn det helsetjenesten er i stand til å dekke.

Samtidig som det blir færre hender per pasient i helsetjenesten, vil det også bli færre pårørende per pasient. Det er ikke bærekraftig å løfte flere oppgaver over på pårørende uten at vi samtidig sikrer gode rammevilkår for de usynlige heltene som avlaster helsetjenesten vår.

22. september markeres Pårørendedagen. Det er en god anledning for politikerne til å gripe fatt i dette. Hvem tar ansvar?