Denne utviklingen frister noen til å gå et skritt videre, og dermed et skritt for langt. Det blir maktpåliggende å hente også fortidens storheter ut fra et skap som de – kanskje, kanskje ikke – kan ha vært i.

En slik intensjon kommer til uttrykk i Morgenbladets intervju med litteraturviteren Jørgen Sejersted (nr.40-41.22). Når han vil aktualisere Holberg, handler det om å ta mannen til inntekt for den fremadstormende LBTQ pluss-grupperingen. «Det må være helt ukontroversielt å si at Holberg var skeiv.»

Les også

Det skeive kvinnekoret skulle ønske at det ikke fantes et skap å komme ut av

Jo, det er det faktisk. Hvem kan med skråsikkerhet si noe om driftene i en kropp som har vært jordfestet siden 1754? I levende live ga Ludvig, som ellers var usedvanlig åpenhjertig om seg selv, ingen eksplisitte holdepunkter for en legning i noen spesiell retning. Opp gjennom tidene har denne tilbakeholdenheten ikke forhindret en gjettelek om seksualiteten hans, så her slår Sejersted inn åpne dører.

Men om Ludvig Holberg var hetero eller homo eller bi eller trans eller noe annet som kan passe inn i paletten til dagens identitetsmenasjeri, er jo revnende likegyldig. Min påstand er at en slik oppmerksomhet stiller seg i veien for det som virkelig betyr noe ved denne skikkelsen.

Om dagens nordmann eller danske hadde truffet en forgjenger fra årene før Holbergs tid og virke, ville de knapt nok ha forstått hverandre. Men om de råket på Ludvig, ville det virke som om fyren i mellomtiden bare hadde vært en tur ute på pissoaret. Og det er ikke fordi han likner på oss, men fordi vi likner på ham. Holberg ga oss språket vi snakker, skriver og tenker på. Som grunnlegger av en nasjonallitteratur kan han sidestilles med Shakespeare og Cervantes. Ludvig Holberg var en skrivende revolusjonær – innenfor alle genrer.

Sex-maset er blitt så innarbeidet i den offentlige samtalen at det hindrer innsyn i det vesentlige. Når noen vil skape ny oppmerksomhet rundt dette bemerkelsesverdige mennesket, virker det søkt å sette søkelys på seksualitet. Etter alt å dømme hadde sex marginal betydning i livet hans.

Han levde aldri i noe parforhold. Holberg tok avstand fra kvinneundertrykkelse, og mislikte de segregerte samværsformene mellom kjønnene. Han ga uttrykk for å foretrekke kvinners selskap fremfor menns, men betakket seg for ekteskapet: «Før jeg var førr kunne jeg ikke forsørge en kone, og siden den tid har jeg ikke kunnet fornøye en kone.»

Hovedsaken var nok at han ikke fant plass i livet for andre enn seg selv. Ludvig Holberg var en ekte gnier: både når det gjaldt pengene sine, og ikke minst sin dyrebare tid. Han var et arbeidsjern av Guds nåde, drevet av et kall. Hos denne asketen var det ikke rom for avsporinger av noe slag. Det sikreste, billigste og fremfor alt mest tidsbesparende var å leve i sølibat.

Noen av glimtene han gir fra sitt liv, kan nok tyde på en snev av seksualangst. Som ung huslærer på Voss var han plaget av mareritt, ansporet av eventyrfortellinger om «gjenferd av koner og unge piker som springer på folk når de sover». Og under sitt opphold i Roma fikk han til vertinne «en fordrukken og lidderlig kjerring, som med sine ludderfiduser lokket gjestene til fråtseri og hor.» Tekkelige Ludvig betakket seg, og skiftet adresse.

Men var dragning mot eget kjønn et alternativ? Slike spekulasjoner henger i løse luften, blottet for et etterrettelig faktagrunnlag. Som ung turist i Nederland gikk han raskt tom for penger, men klarte likevel å holde det gående et års tid ved å søke tjeneste hos en russisk adelsmann. At forholdet var av seksuell karakter, har vi ingen dekning for. Det samme gjeldet omstendighetene rundt oppholdet hans som student i Oxford, der deler av miljøet kan ha hatt et homoerotisk preg. Når dette later til å ha vært Ludvigs lykkeligste tid, handler sannsynligvis først og fremst om en vitebegjærlig ungdom som fikk uavkortet tilgang til Bodleian-biblioteket.

Den kanskje mest hardnakkete påstanden om Holbergs «skeivhet» har gått ut på at han led av dobbeltsidig kryptokisme, det vil si at begge testiklene var ufullstendig utviklet. En slik skavank kan gå utover den maskuline utviklingen.

Men hypotesen har ikke annet å bygge på enn en pussig formulering i et av Holbergs epigrammer, som er blitt tolket selvbiografisk: «Til kvestor med kuleramme gjør man – o under – en gjelding, enda han ikke har kuler i egen pung.» Et tynt grunnlag å tegne seksualprofilen til et menneske på.

Det er en uting å tillegge gårsdagens mennesker særegenheter som ikke kan belegges med udiskutable fakta. Hvorfor skal vi henge oss opp i løse rykter om kjønnsbeskaffenhet, slik Jørgen Sejersted ynder å gjøre, fremfor å sette søkelys på hovedsaken ved Ludvig Holberg: en eventyrlig innsats for den nordiske litteraturen?

PS: Det finnes ett eksempel på at den unge Ludvig kanskje var tiltrukket av hunkjønnet, en bispedatter i Kristiansand. Men indisiet koker ned til den latinske observasjonen at Sofie var «haud vulgaris formae», altså ikke direkte uskjønn.