Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Spytting, kloring, biting, lugging, nedskalling, slag og spark. Dette er hverdagskost for lærere i bergensskolen. Stadig oftere opplever de ansatte voldelige angrep fra elever uten impulskontroll.
Ifølge Bergens Tidende ble det rapportert om 3371 tilfeller av vold, trusler og trakassering i fjor. 1944 av episodene fant sted i barneskolen. Det er en dramatisk utvikling. I 2019 var det totale tallet 607.
I møtet med denne dramatikken virker skolemyndighetene handlingslammet. De skjønner ikke hvor den voldsomme økningen kommer fra, og mangler drastiske virkemidler for å gripe fatt i den.
I mellomtiden går situasjonen utover trivselen til både lærere og sakesløse elever. Lærerne føler seg maktesløse. Og rettsløse: Selv grove voldshendelser anmeldes sjelden av kommunaldirektøren, som treffer avgjørelsen om så skal skje. De senere årene har problemelevene fått økte rettigheter, mens lærernes handlingsrom er blitt tilsvarende redusert.
Slike tilstander som dette kan publikum ikke godta. Enhetsskolens oppdragsgiver er du og jeg, og vi kan ikke leve med at det offentlige skoletilbudet forfaller på denne måten. For min egen del begynner det å bli noen år siden skolevesenet var en daglig bekymring.
Mine tre håpefulle kom seg noenlunde helskinnet gjennom undervisningskvernen, men nå har jeg barnebarn på vei inn i den. Jeg nekter å akseptere at disse små skal gå i en skole der vold mot lærere hører til dagens orden.
Vi liker jo å tro at verden går fremover. Så hvordan kan skoleverket tillate at denne galskapen får oppstå, utvikle seg og vare ved? Det virker som et skritt tilbake mot barbariet. Og det har kommet brått. I min skoletid var slike opptrinn utenkelige.
Alle blir tapere, fordi skolen slutter å fungere som skole. Den reduseres til et reservat for dysfunksjonalitet.
Erling Gjelsvik
La meg ile til med å understreke at jeg ikke føler noe behov for å idyllisere fortiden – snarere tvert imot. Gårsdagens skole var ingen dans på roser. På mange vis fremsto den som et skrekkvelde, med et vidt repertoar av ubehagelige innslag. Men elever som var voldelige mot lærerne, selv de mest ufordragelige av dem? Om noe slikt skulle skje, ville det bære lukt av sted til straffekolonien på Ulvsnesøy.
Nå har altså pendelen svingt over til stikk motsatt side, fra kadaverdisiplin til anarki. I skolens voldsproblematikk er barnemishandlerne bak kateteret blitt erstatte av mindreårige bøller. Hvis ikke skoleverket klarer å slå ned på dette nye uvesenet med nødvendig handlekraft, er det alvorlig fare på ferde.
Det minste både elever og foresatte kan forlange, er en skole der det hersker en ro og en orden som gjør læring mulig. Et miljø med gode arbeidsbetingelser, rett og slett. Å gå på skolen handler om å innordne seg. Det krever selvdisiplin. Sånn er det bare.
Uheldigvis later det til å være stadig flere unger som kommer hjemmefra uten en innprentet evne til å legge bånd på seg. Man skulle tro at en slik utvikling ville tvinge skolen til å innføre et stammere disiplinært regime. Men å sette grenser for negativ oppførsel later til å være nærmest uoverkommelig.
«Alle skal med»-tankegangen er blitt altoverskyggende, med en skyggeside som truer hele det pedagogiske reisverket. Dersom det er fritt frem for unge voldsutøverer å terrorisere sine omgivelser, risikerer vi at ingen blir med.
Jeg har ikke kompetanse til å hjelpe disse elevene
Alle blir tapere, fordi skolen slutter å fungere som skole. Den reduseres til et reservat for dysfunksjonalitet.
Å slå hardt ned på asosial adferd strider sikkert mot alle moderen pedagogiske instinkter. Men i virkeligheten er strammere rammer et forsvar for enhetsskolen. I våre dager er veien kort til et privat alternativ. Ingen foreldre ofrer ungene sine for sosiale eksperimenter.
Den offentlige skolen har ikke råd til å miste troverdighet som et trygt og trivelig sted å være for barn. De ovenfor nevnte tallene oser av vantrivsel.
Lærerne får en stadig tøffere arbeidshverdag. Det innebærer at også den gjengse elev får det tilsvarende tøft. Volden begrenser seg neppe til sammenstøt mellom lærer og elev. Også medelever blir ofre for disse tikkende bombene som er så hemningsløse at de går løs på lærerne sine. Det er ikke til å unngå at skolegården blir en jungel.
Bildet som avtegner seg, er en konstant uhygge hengende over landets viktigste arbeidsplass.
Siden dette handler om barns trygghet og velferd, bør det være en selvfølgelig nulltoleranse for vold i skolen. Og da mener jeg null. Elever som ikke kan innordne seg under et slikt regelverk, bør vel få en advarsel eller to. Men deretter, dersom endring uteblir, er det ingen annen utvei enn å skille dem fra resten av flokken.
Spesialskoler har alltid hatt et dårlig rykte. De har sjelden fungert som noe annet enn en innhegning for dem som ikke lar seg temme.
Men denne løsningen har én stor fordel: De andre, det store flertallet som skikker seg vel, slipper å ha noe mer med sine plageånder å gjøre. Det lyder rimelig, spør du meg. Elevene har krav på en læringsarena der et sivilisert regime rår grunnen.
