Gå til sidens hovedinnhold

Idrett er så mye mer enn gull og resultater

Verdiene og iveren friidrett sådde i meg, er en viktig grunn til at jeg ikke endte opp med rulleblad.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På lørdag får bergensere oppleve OL-stjerner og sunne rollemodeller som Karsten Warholm, Salum Kashafali og andre norske og internasjonale stjerner på Fana Stadion. Trond Mohn Games er friidrettens måte å si tusen takk til en gavmild og viktig hedersmann. For meg handler Trond Mohn Games og friidrett om mer enn vinnere og imponerende resultater. Få andre idretter har øvelser for alle kropper og fasonger. Friidrett er en mulighet for barn og voksne å bygge karakter, kjenne mestring, oppnå forventninger og glede gjennom strukturert og målbevisst trening.

Som barn ble mine prestasjoner på friidrettsbanen omtalt i pressen, men det var ikke mange som visste hva som plagde meg ellers i hverdagen. Fra suksess på idrettsbanen så hverdagen min ganske annerledes ut.

Les også

En bestefar i livet

Med en alenemor på minstelønn og ekstrajobber for å dekke utgiftene, og uten far, vokste jeg opp uten struktur og rollemodeller. Jeg la meg til tider sulten på slutten av måneden og satt mye alene. Med det sagt, var min mor en bauta som jobbet hardt for at vi barna skulle ha det best mulig. Jeg var på vei til å bli en byrde, en utgift og ikke en ressurs for samfunnet. Helt til jeg møtte ildsjeler som så, heiet og trodde på meg på friidrettsbanen.

Alle som har spilt fotball kjenner følelsen av å bli tatt ut til Norway Cup. Men drømmen om å spille i verdens største cup ble brutalt stoppet av dårlig råd. Som trøst fikk jeg reise til Øresundspelen i Sverige, verdens største friidrettsstevne for barn.

Jeg elsket fotball og friidrett, men valgte friidrett da jeg ble lovet billig medlemskap,og ble kjørt til og fra trening i tillegg til å få dekket utgifter til stevner. Jeg sa til alle at jeg valgte friidrett fordi jeg likte det best. Det var ikke hele sannheten. For å ikke bli en økonomisk byrde for min mor, valgte jeg å satse på idretten som hadde nok ildsjeler til at jeg kunne drive aktivt. Gjennom frivillige og gavmilde folk ble hver sommer like magisk for meg, fra jeg var ni til 18 år. Jeg fikk tillit til voksne, og tro på at det fantes voksne som ville meg vel.

Trener Jan Hermann Hordvik var en knallhard mann som satte krav, men også en jeg så opp til. Han tok vare på meg som ingen andre har gjort før eller siden. Møtet med ham ble avgjørende for meg i senere alder, og påvirket meg på veien til bli den jeg er i dag. I dag trener han Salum, som nylig vant Para-OL og satt ny verdensrekord på 100 meter.

Selv løp jeg bokstavelig talt for å gjøre Jan fornøyd. Han var blant de få voksne som «så» meg, heiet og trodde på meg. Som resultat fikk jeg hundretalls gullmedaljer og var best i landet på korthekk gjennom hele barne- og ungdomstiden, frem til jeg tok en ryggoperasjon som gjorde at jeg la opp som 18-åring.

Tiden etter skaden strevde jeg med å finne den «nye» Christian, da jeg hadde vokst opp som «friidretts-Christian». Men på veien tilbake til et produktivt liv, kom jeg til å huske verdier, folk og krav som friidrett og treningsgleden ga meg.

Det fikk meg gjennom videregående skole og høyere utdanning. Fra å nærmest manisk drille på hekker etter den perfekte teknikken, til blodet dryppet fra knær og heler, og med daglige målinger på tid og lengde, la jeg vekk alle krav og begynte å nyte treningen da jeg tok på meg joggeskoene igjen. Verdiene og iveren treneren sådde i meg, med god hjelp av andre ildsjeler, er en viktig grunn til at jeg ikke endte med rulleblad, som mange av mine ungdomsvenner.

Friidrett er langt mer enn bare medaljer og vinnere. Det er et enormt mannskap av frivillige ildsjeler bak enhver idrettsgren. Folk som bruker hundrevis av egne fritimer for at andre skal få mulighet til å konkurrere og nyte sport.

Nå jobber jeg med Trond Mohn Games. Det har vært en fryd å jobbe med arrangementet, som startet med Kjell Magne Ebbesviks drøm om å få til et internasjonalt stevne som takk og hyllest til Trond Mohn. Mohns viktige støtte til idrett, på lag med frivilligheten og ildsjeler, utgjør en enorm forskjell som er umulig å regne på i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Les også

I år sier jeg «ja» til folk som vil andre vel

Et godt eksempel på dette er fra bydelen jeg vokste opp i, Flaktveit, som har hatt et frynsete rykte. Gjennom støtte fra Mohn og frivillige ildsjeler, oppsto Flaktveit Idrettsklubb. Jeg vil påstå at idrett har mye av skylden for at miljøet på Flaktveit har blitt betydelig bedre. Det er satt opp stadion med kunstgressbane, skatepark og hall. En god erstatter for å henge på Ulvedal Torg!

Ringvirkninger av Mohns giverglede kjenner ingen grenser. Bergen er heldige som også har gavmilde bedrifter, og lokalpolitikere som bidrar og støtter breddeidretten og Trond Mohn Games. Jeg gleder meg vilt, og håper å se et fullstappet Fana Stadion som takker Trond Mohn og hverdagsheltene våre, i samme hyllest som vi heier på nye rekorder på banen.

BA opplyser: Innleggsforfatteren jobber med sponsorsalg og markedsføring av Trond Mohn Games, og Mohn selv er aksjonær i Bergensavisen AS.

Kommentarer til denne saken