Altså, ingen musikk eller podcast til å overdøve bussens brumming og medpassasjerers konversasjon. Da lytter man i stedet til det som skjer i bussen på turen, enten man vil eller ikke, og det er mye å lære!

Dagens konversasjon kunnen høres tydelig hvor som helst i bussen. To herrer i sin beste alder, ikke en dag under 75 år, ga med malmfulle røster skussmål til Brann og Bergensfotballen spesielt, og til den globale fotballen generelt. Og det var definitivt ikke bare ros som ble fordelt. Det ble snakket om velfortjente nedrykk, late spillere og en eller annen som er «et døktig toskehåvve», hvilket betyr – skjønner jeg etter hvert – at vedkommende er en riktig slubbert. Det er det å være «toskehåvve» som er styrende, «dyktig» er han i alle fall ikke. Til slutt sier den ene lettere oppgitt «Fotball er bare blitt politikk og penger», før han ønsker den andre en fin dag videre og går av bussen.

Han har så inderlig rett. Både fotball og idrett generelt. Men det har vel alltid vært litt sånn? De romerske keiserne smykket seg med veltrente gladiatorer til å kjempe for dem, for å imponere folket. Og det har bare ballet på seg i løpet av århundredene. I staten DDR ble den politiske idretten perfeksjonert. Gjennom beinhard trening (og doping) ble idretten sosialismens utstillingsvindu, en triumf over kapitalismen. Litt sånn: «Dere har friheten, men vi tar medaljene»». Ikke minst i forhold til det forhatte Vest-Tyskland. Honecker og resten av politbyrået smykket seg stadig med gullvinnende atleter, et forsøk på å la sosialismen trumfe nabolandets «Wirtschaftswunder».

Og det var egentlig bare en videreutvikling av det som nazistene hadde drevet med noen tiår før, hvor mottoet «sunn sjel i et sunt legeme», ble fordreiet og en viktig del av en forskrudd ideologi. Ser man på Leni Riefenstahls idoliserte fremstilling av atleter fra den gang, har de mange likhetstrekk med de idealiserte bildene av muskuløse og velbygde arbeidere som hang overalt i kommunist-Europa. Diktaturets forherligelse av det kraftfulle og sterke var, og er, lik, uansett ideologi.

Og tendensen er tydelig i dag også. Det at store idrettsarrangement tildeles og avholdes i land med totalitære styrer, er ikke fordi disse landene skal få demokratiske impulser eller at de ønsker å bidra til fellesskap og forbrødring eller tilsvarende. Nei, det er behovet for å legitimere eget styresett, og gjennom storslagne stadioner og egne atleters prestasjoner få markert seg som sterk og uovervinnelig. Og nettopp fordi politikk og penger står så sterkt i idretten, blir dette mulig og det skjer gang på gang. En «fordel» med å ha arrangement i diktaturer og ikke demokratier, er jo at det er mye mindre komplisert å få det gjennomført. Transparens er ikke nødvendig, spede stemmer som ytrer seg imot blir raskt håndtert og det trengs ikke å ta hensyn til menneskerettigheter, arbeidsforhold eller miljøkonsekvens.

Derfor er stemmer som Lise Klaveness så utrolig viktig. En grønnmalt ørken er likevel en ørken og ingen plen. Man må tørre å rispe litt i glasuren, og stille spørsmål om hvem det er som har snakket sammen med hvem, hvor mye samtalene har kostet og hvilket signal det sender.

Det snakkes ofte om at idretten bør være apolitisk. Og breddeidretten bør være det. Det skal være plass til alle, og idrettsglede bør kunne utøves og deles uansett hvor du bor eller hva du politisk eller dine foreldre stemmer på. Når det gjelder toppidretten, er saken en annen. Enorme økonomiske interesser og sterk statlig innblanding, også i Norge, gjør at den blir politisert. Vi så det vel sist under Putins «show» med russiske OL-helter fra Moskva?

Det må erkjennes, og det må tas på alvor. Når de store beslutningene fattes, må det alltid etterspørres på hvilket grunnlag og hvilket signal det sender, både nasjonalt og internasjonalt. Vår nye fotballpresident Lise Klaveness våget å stille de riktige spørsmålene om fotball-VM i etterkant. Måtte vi komme dit at de også stilles i forkant!